Likemannsarbeid blant tidligere straffedømte : Betydningen av sosialt nettverk og fellesskap med likesinnede, med utgangspunkt i WayBack - Stiftelsen Livet Etter Soning

Abstract

I denne avhandlingen rettes søkelyset mot løslatte som ønsker å starte ”et nytt liv” etter endt soning. Forsker har tatt utgangspunkt i den frivillige sammenslutningen WayBack – Stiftelsen Livet Etter Soning, der tidligere straffedømte hjelper seg selv og andre til et liv uten kriminalitet og rus. Sentralt i arbeidet til stiftelsen er fadderkonseptet der tidligere innsatte kobles til mennesker som soner og/eller som er løslatt. Målet er at fadderen skal støtte og motivere i den vanskelige situasjonen mange ofte befinner seg i etter at de har sluppet ut fra fengsel. Ettersom alle har ”vært i samme båt”, står likemannsperspektivet sterkt i organisasjonen. WayBack henvender seg til mennesker som har tatt et valg om å gjøre endringer i livet sitt, derfor kreves rusfrihet og rederlighet.

Avhandlingen er bygget opp rundt tre sentrale temaer. Det første er hvordan WayBack kan hjelpe de løslatte med å skape et nytt, sosialt nettverk. Behovet for menneskelig kontakt og tilhørighet er grunnleggende for de fleste mennesker, men i motsetning til materielle behov som ofte dekkes av det offentlige, blir ikke slike eksistensielle behov ivaretatt på samme måte. Ønsket om å ha et ”normalt liv” kan være stort, men dersom man bare har et kriminalitets- eller rusmiljø å gå tilbake til, er veien dit kort. Gjennom samvær med fadder og andre i WayBack, ønsker stiftelsen å bidra til at de løslatte får nye bekjentskaper og en meningsfylt fritid. Samtidig tilegner de seg ”normalnormene” og blir tryggere på seg selv, noe som er en forutsetning for inklusjon i storsamfunnet. Relasjonsdanning er imidlertid en møysommelig prosess som er vanskelig å planlegge og organisere. I avhandlingen får vi se hvordan, og eventuelt om, WayBack klarer å støtte medlemmene i etablering av nye nettverk.

Det andre hovedtemaet er WayBack sett i et selvhjelps- og likemannsarbeidsperspektiv. Fra slutten av 1980-tallet skjedde det en stor oppblomstring av selvhjelpsgrupper i Norge. Årsaken til det er sammensatt, men en avgjørende faktor var at de profesjonelle så at de ikke strakk til. I likhet med dette påpekes det i stortingsmelding nr. 37 (2007 – 2008) Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn at de frivillige organisasjonene representerer et tilbud som kriminalomsorgen eller andre myndigheter ikke kan oppfylle. WayBack kan ses som et slikt tilbud. Gjennom fellesskap med likesinnede er tanken at medlemmene får en forståelse og støtte som de ikke finner andre steder. Deres erfaringer med og betydningen av dette fellesskapet belyses i denne avhandlingen, og spesielt vektlegges hvem brukerne får støtte av og type støtte. Dette gir informasjon om WayBack kan karakteriseres som en selvhjelps- eller likemannsorganisasjon og belyser de utfordringer slike organisasjoner møter.

Avslutningsvis rettes fokus mot betydningen det har for brukerne at fadderne selv er straffedømte. I motsetning til profesjonelle hjelpere som har fagkunnskap, besitter fadderne erfaringskunnskap, noe som viste seg å ha svært stor betydning for brukerne. Personlig interesse og det å bli forstått var viktige egenskaper ved fadderne. Medlemmenes erfaringer med de ulike formene for hjelp vil bli presentert. Dette er det siste hovedtemaet i avhandlingen. Selv om ikke alle fadderne i WayBack er frivillige i betydningen ulønna, jobber de likevel i en frivillig organisasjon med andre rammer enn offentlige instanser. Spørsmålet blir da hvordan dette påvirker forholdet til dem de skal hjelpe.

Metodisk baserer studien seg på kvalitative dybdeintervjuer som knyttes til relevant sosiologisk og sosialfaglig litteratur. Forsker har intervjuet elleve personer i WayBack, både brukere og faddere, og det er deres erfaringer som står i fokus. Selvorganisering blant tidligere fanger er relativt nytt i norsk selvhjelpssammenheng. Avhandlingen gir et innblikk i hvordan brukerorganisering kan fungere i praksis.