Sammendrag
Denne masteravhandlingen har et vitenskapsteoretisk perspektiv på fenomenet organisert
kriminalitet. Hovedproblemstillingen i avhandlingen er: Hvordan er kunnskapsstatusen på
feltet organisert kriminalitet? Hvordan kan vi egentlig vite noe om den organiserte
kriminaliteten? Dette er et aspekt som ikke bare kan sies å gjelde for den organiserte
kriminaliteten, men er en høyst relevant problemstilling i forhold til det generelle
kriminalitetsbildet også. For å belyse avhandlingens hovedproblemstilling står forskning
innen akademia og kunnskapsproduksjon i politiet sentralt. Å ha sikker kunnskap om et
fenomen som organisert kriminalitet er komplisert å produsere. I avhandlingen benyttes
Cecilie Høygårds term om universitetsforskning som drøftes i lys av vitenskapsteori og
generelle metodekrav. På hvilken måte underbygges påstander med data? Hvem sier hva?
Hvilket belegg har de for å si det de sier? Hva slags kilder opererer de enkelte med? Og er de
kritiske? Mye likt og mye ulikt kalles for organisert kriminalitet noe universitetsforskningen
søker å vise, herunder narkotika, illegal gambling, hvitvasking, økonomisk korporativ
kriminalitet og spritsmugling.
Organisert kriminalitet er et komplekst begrep og fenomen. Mange mener mye om organisert
kriminalitet, men det er ikke like lett å definere et slikt begrep. Det finnes ingen forent enighet
der ute om hva som skal menes med organisert kriminalitet, der i mot florerer det med ulike
definisjoner av begrepet. På grunn av definisjonsproblematikken er det mange som forsøker å
slippe litt unna det med å i stedet vise til none sentrale egenskaper ved den organiserte
kriminaliteten, herunder at den har ulike grader av organisering, samarbeid som pågår over
tid, at den er en profittmotivert kriminalitet, har egenskapene vold og korrupsjon i seg og
består av profesjonelle kriminelle og ”forretningsmenn”. Politiets kunnskapsproduksjon har
en rekke problematiske sider ved seg. For det første er etterretning som vitenskap et problem.
På denne måten vil all organisert kriminalitet som politiet ikke kjenner til og som de ikke har
tradisjon for å lete etter være utelatt fra datamaterialet. Dermed er det ganske klart at det vil
finnes store mørketall i materialet de presenterer, og det er ikke så rart at narkotikaen preger
det organiserte kriminalitetsbildet og at man nesten ikke ser noe som helst til former for
finansiell kriminalitet. Et annet problem med politiets kunnskapsproduksjon er at politiet selv
har ikke et klart bilde av hva organisert kriminalitet er for noe. Begreper som ”organisert
kriminalitet” og ”alvorlig kriminalitet” blandes ofte sammen og gjør det uklart hva som
faktisk menes med begrepet.
Har det som uttrykkes av ulike aktører både innenfor akademia og andre som bedriver
kunnskapsproduksjon rot i empiri, eller gjenspeiler de kun myter, fortellinger og mediabildet?
På begynnelsen av 1990 – tallet begynte man å snakke om at ”nå hadde den organiserte
kriminaliteten også kommet til Norge”. Stemmer dette? Lite trolig. I følge Johansen (2004b)
har vi hatt illegale spritmarkeder her til lands i så mye som nesten ett århundre. Poenget er at
vi bare ikke har kalt det for organisert kriminalitet. Et stort problem med den norske
organiserte kriminaliteten er at mye av den kunnskapen vi har her hjemme om fenomenet
stammer fra andre kulturer enn vår egen, derfor passer ikke den norske organiserte
kriminaliteten inn med definisjonene. Dessuten kan vi spørre om vi egentlig har så mye
organisert kriminalitet? Å vite omfanget av organisert kriminalitet er høyst problematisk,
nettopp fordi det er avhengig av hvordan vi definerer begrepet.