Abstract
Redegjørelse av Dublin II forordningen i norsk utlendingsforvaltning og hos norsk utlendingpoliti. Dublin regelverket bestemmer hvem av de ulike europeiske medlemslandene som har ansvaret for å behandle den enkelte asylsøknad og et av dens hovedformål er å begrense asylshopping og sørge for at alle søknader behandles. Oppgaven tar for seg selve regelverket og hvordan det forvaltes i Norge. Regelverket kan ikke ses isolert fra den europeiske asylpolitikken og kontrollen knyttet til asylsøkere på drift i Europa. Viktige deltema er kontrollkomplekset i den politikken som føres, asylsøkere som en del av det vestlige samfunnet og tanken om risiko knyttet til asylsøkere i Schengen-området. Da systemet i høy grad er basert på fingeravtrykk og biologiske spor er bruk av biometri for kontroll et viktig tema. Avhandlingen avsluttes med en betraktning av europeisk asylpolitikk og funn trekkes mot slutninger som er trukket av UNHCR.