Kvinner i menns fengsel : -om kvinners soningsforhold i blandingsfengsel-

Abstract

Kvinner i menns fengsel -om kvinners soningsforhold i blandingsfengsel-

Masteravhandling i kriminologi, skrevet av Marit Haugen

Gjennom ti kvalitative forskningsintervju så jeg på hvordan det oppleves for et utvalg kvinner å sone i fengsel sammen med menn. Hovedproblemstillingen min var hvordan et utvalg kvinner opplever soningsforholdene i fengsel, og hvilke betydning kjønnsintegrering har for soningsforholdene. Med soningsforhold mener jeg hva slags muligheter og begrensninger som møter kvinnene i fengselet, både i forhold til livet innenfor murene og livet utenfor. Videre så jeg på hva slags livssituasjon kvinnene hadde før soning, og hvilke fremtidsutsikter de så for seg etter endt soning. Grunnen til at jeg også fokuserte på kvinnenes bakgrunn, er fordi tidligere forskning har konstantert at det ikke fengsles fra et tverrsnitt av befolkningen. Et annet moment er at kvinnenes bakgrunn er interessante å belyse av hensyn til hvilke muligheter de har etter løslatelse. Ved å se på deres livssituasjon før soning og forventninger til livet etter soning kan en også fange opp fengselsstraffens utilsiktede virkninger.

Avhandlingen er empiristyrt. Det vil si at jeg har valgt å gi stor plass til kvinnenes stemmer. Deres erfaringer og opplevelser har jeg forsøkt å se i sammenheng med annen forskning på området. Det er spesielt fire undersøkelser om kvinners soningsforhold som har vært sentralt å sammenligne mine funn med. Det er Ida Koch sin undersøkelse fra 1970 tallet, hvor hun ser på soningsforhold for kvinner i Danmarks første kjønnsintegrerte fengsel. Den andre er Kvinnesoningsutvalgets undersøkelse av kvinners soningsforhold fra 1989. Denne store og grundige undersøkelsen ble utført på oppdrag av Justisdepartementet, og avdekket at kvinner har betydelig dårligere soningsforhold enn menn. Evy Frantzsens (1993) undersøkelse av soningsforholdene for mødre innsatt ved Bredtveit fengsel, samt Berit Vegheims (1996) undersøkelse av kvinners soningsforhold generelt ved samme fengsel viser også kritikkverdige soningsforhold. Samlet sett viser forskningen på området at det er bedrøvelige forhold for kvinner som befinner seg bak murene. Mine funn viser at forholdene ikke er bedre i de to fengselene jeg har vært ti år etter den siste undersøkelen. Snarere kan en spørre seg om det er blitt verre.

Et av de mest fremtredende funn i min masteravhandling er at kjønnsintegreringen fører til et seksualisert miljø. Dette var noe flertallet av informantene var enige om, enten de var positive eller negative til soningsformen som sådan. Noen av de kvinnelige fangene opplevde også kjønnsfokuseringen som seksuell trakassering. Stadige fysiske og verbale tilnærminger fra mannlige medfanger førte til at noen kvinner opplevde et sexpress og at de ble redusert til kjønn. Kjønnstrakasseringen kan ses på som et uttrykk for en tradisjonell mannskultur som muligens blir forsterket bak murene. Det kan også ses på som et forsøk fra mennene til å plassere kvinnene «der de hører hjemme». Tidligere forskning på kvinnner i fengsel har vist hvordan kvinner forsøkes sosialisert til den tradisjonelle kvinnerollen gjennom for eksempel arbeidsoppgaver bak murene. Det seksualiserte miljøet jeg finner i blandingsfengselene tyder på at det foregår en tradisjonell kjønnssosialisering av kvinnen. Det er de mannlige medfangene som står bak denne sosialiseringen, og det er lite som tyder på at dette problemet blir tatt alvorlig av fengselssystemet.

Jeg finner både direkte og indirekte diskriminering av kvinnene i fengsel. Direkte fordi kvinnene er utestengt fra tilbud om å delta i programmene som er en del av aktivitetstilbudet i fengselet, og fra å sone på kontrakt. Det ser også ut til at kvinnen er skadelidende når det kommer til regulering av samvær mellom kvinner og menn ettersom kvinnene er i mindretall i fengslene. Dette gir seg utslag for eksempel i utestengelse fra treningstilbud og skoletilbud. Indirekte diskrimineres også kvinnen som følge av at fengselssystemet er bygd opp med tanke på å straffe menn. I fengselene er det ingen tilpassing i forhold til kjønn. Bortsett fra at menn har tilgang til program og kontraktsoning, har kvinner og menn i utgangspunktet de samme mulighetene og begrensningen. Men lik behandling betyr ikke det samme for begge kjønn. Lik behandling kan føre til ulike soningsforhold og forskjellige belastninger for kvinner og menn. Mannen har vært utgangspunktet når man bygde fengselene og det fører til at systemet er kjønnet. Kvinner er etterkant er plassert inn i et slikt system, noe som fører det til at de må tilpasse seg et mannsdominert system. For kvinnenes tilfelle fører formallikhet til resultatulikhet når det kommer til organiseringen av fengselsstraffen. Dette viser seg også på arbeidsplassene i fengselet hvor arbeidsdelingen i praksis blir tradisjonelt preget ved at kvinnene tar seg av de små og lette oppgavene, mens menn står for håndteringen av de store maskinene og for selv produksjonen.

Kvinnene i mitt utvalg ser ut til å sone på menns premisser. De er plassert i mannsfengsler hvor det er mer snakk om at kvinnene er «ekstrapassasjerer» og at de dermed må tilpasse seg deretter. Det er ingenting som tyder på at fengselssystemet har tilpasset systemet til at det soner kvinner der, både i forhold til at mange kvinner har omsorg for barn og at mange har dårlige erfaringer med menn. I det siste tilfellet vil fangenskap i et mannsdominert og seksualisert miljø bidra til alt annet enn en positiv utvikling for kvinnen. Det skal riktignok være valgfritt for kvinner om de vil sone i blandingsfengsel eller i rene kvinnefengsel, men i følge mine informanter er det ikke snakk om et reelt valg i praksis.