Forvaring - en velferdsstatlig håndsrekning : Hvordan posisjoneres overtrederen av velferdsstatens trygghetsoverblikk?

Abstract

Temaet for avhandlingen er hvordan forvaringsordningen kan forstås som en inkluderende strafferettslig særreaksjon innenfor den norske velferdsstatens rammer. Prosjektet er en dokumentanalyse av offentlige dokumenter som er beskrivende for hvordan strafferettsapparatet skal håndtere overtredere som har begått alvorlige lovbrudd når særlige kontrolltiltak vurderes som nødvendig i form av forvaringsreaksjonen. Jeg argumenterer for at en farlighetsdiskurs og en endringsdiskurs er sentrale i dokumentene, som formende for forvaringsreaksjonen som håndteringsstrategi fordi dokumentenes innhold henviser til hvordan forvaring skal praktiseres.

Farlighet og endring kan beskrives som diskursive variasjoner fremfor distinkte diskurser. Farlighetsdiskursen dreier seg om hvordan overtrederen skal håndteres som en trussel for det åpne samfunnet. Endringsdiskursen dreier seg om hvordan overtrederen skal håndteres som et hjelpetrengende subjekt, slik at han ved tidspunkt for eventuell prøveløslatelse kan vurderes som et menneske med lav risiko for ny kriminalitet. Farlighetsdiskursen og endringsdiskursen er knyttet til to forskjellige, og dels konkurrerende, subjektposisjoner som et henholdsvis farlig og et hjelpetrengende subjekt. Analysearbeidet i avhandlingen er foretatt med utgangspunkt i at overtrederen blir posisjonert som farlig og hjelpetrengende av de institusjoner som til enhver tid skal håndtere ham.

Ved å drøfte hvordan overtrederen blir posisjonert innenfor to sentrale diskurser ønsker jeg å vise hvordan forvaringsordningen er en straffereaksjon som har blitt utformet innenfor den norske velferdsstaten, og hvordan ordningen er basert på sammenflettede hensyn til mennesker i det åpne samfunnet og til overtrederen som blir idømt forvaring. Prosjektets sentrale forskningsspørsmål er: Hvilken stilling har velferdsstaten overfor overtredere som oppfyller vilkårene for forvaring, og hvordan posisjoneres overtrederen av velferdsstatens trygghetsoverblikk? I avhandlingen poengterer jeg at forvaringsordningen er orientert omkring både samfunnstrygghet og gjenoppretting av overtrederen, som gjensidig avhengige, men allikevel konkurrerende, begrunnelser for bruk av straffen. Forvaringsstraffen blir således et verktøy for både eksklusjon og inklusjon av overtrederen. Jeg har analysert forvaringsordningen som en straffereaksjon innenfor velferdsstatens rammer, som et uttrykk for velferdsstatens intensjoner om å ivareta hele befolkningens interesser. Mitt analytiske perspektiv åpner for at den tidsubestemte forvaringsstraffen, som eksplisitt skal verne samfunnet mot alvorlig kriminalitet, også kan forstås som et inkluderende tiltak som skal ansvarliggjøre og tilbakeføre overtrederen til samfunnet.

Velferdsstatens stilling overfor overtredere som oppfyller forvaringsvilkårene blir operasjonalisert i avhandlingen som et trygghetsoverblikk; et overblikk over hele samfunnet som skal ivareta alle samfunnsborgernes interesser. Overtrederen blir forstyrrende for trygghetsoverblikket fordi han begår handlinger som krenker andre. Han må kontrolleres med forvaring for å ufarliggjøres. Samtidig blir det velferdsstatens oppgave å hjelpe overtrederen til et bedre liv etter soning. Forvaring vil bli beskrevet som en velferdsstatlig håndsrekning i den forstand at ordningen både er et ekskluderende og uskadeliggjørende tiltak, samtidig som ordningen er ment til å virke inkluderende og gjenopprettende for overtrederen som får en forvaringsdom.