| dc.description.abstract | Tid er, som tittelen på denne oppgaven spiller på, et ord med mange betydninger og mye ordspillpotensiale. Det er også et fenomen som i enhver situasjon omgir oss og som man derfor ofte tar for gitt. Mange har forsøkt å forklare hva dette fenomenet er, noe som ikke er så lett. I denne oppgaven har jeg derfor ikke konsentrert meg om hva tid er, men vil heller si noe om hvordan man kan forstå og forholde seg til dette fenomenet Dette har jeg gjort ved å ta utgangspunkt i syv innsattes fortellinger om sin tilværelse i varetekt i Oslo fengsel. Ved å vise tidens rolle i varetekt gir jeg et alternativt syn på varetektsoppholdet utenfor klokketidens dominerende paradigme.
Jeg har blant annet spurt informantene hva man gjør når man er på cella, hva man får tilbud om av aktiviteter, og om disse påvirker opplevelsen av tiden. Når jeg analyserer materialet bruker jeg en subjektiv tidsteori som motsetning til en objektiv, klokkestyrt tilnærming. Dette gjøres for å tydeliggjøre skillene mellom fengselets tidsplan og den innsattes opplevelse av tidens gang. At en time for en innsatt er en objektiv og fastsatt størrelse, er ikke tilfelle, spesielt ikke dersom man blir sittende alene på cella uten tidsfordrivende aktiviteter. I tillegg innebærer et varetektsopphold mye usikkerhet. Dette er usikkerhet både i forhold til når ulike ting i varetekt vil skje, hvordan de pårørende har det, i tillegg til når man vil bli løslatt, eller hva en eventuell dom vil innebære. Dette fører til at innsatte blir sittende å tenke, noe som sakker hastigheten på tiden. Om man attpåtil forsøker å sove eller venter på noe spesielt, går tiden enda saktere, den kan til og med stå stille. Den innsatte vil derfor ha en helt annen oppfattelse om hva som er kort eller lang tid enn det politi, påtalemyndighetene og fengselsvesenet har.
Tiden den innsatte befinner seg utenfor cella, ser ut til å gå i en helt annen hastighet enn tiden på cella. En times trening, eller med biljardspill er lite tid, i forhold til hva en time på cella er. Tiden som oppgis å gå aller raskest, er telefontiden hvor man har kontakt med pårørende utenfor fengselet. Denne tiden minner også de innsatte på at det finnes en tid utenfor, som man ved å sitte i varetekt går glipp av. Tiden utenfor er ikke bare en tid, det kan også være en nyfødt sønns første år, barnas bursdager, kjæresters og venners hverdager. Kort sagt deltagensen i livet man på ubestemt tid går glipp av ved å sitte i varetekt.
Jeg ønsker med denne oppgaven å sette fokus på hvordan tid oppleves i varetekt. Samt at det er viktig med tidsfordrivende aktiviteter for å få den saktegående tiden til å gå. For å gjøre dette har jeg valgt følgende problemstillinger:
o Hvilken rolle spiller tid for varetektsinnsatte?
Underproblemstillinger:
o Hvilke trekk ved varetektsoppholdet påvirker tidsopplevelsen og på hvilken måte?
o Er tiden og opplevelsen av tid en egen «pain of imprisonment»? | nor |