Ikke faen om jeg er et offer! : Menns fortellinger om seksuelle overgrep i oppveksten

Abstract

Denne avhandlingen omhandler seksuelle overgrep mot gutter i oppveksten. Dette er både et aktuelt og viktig tema. I løpet av den relativt korte tidsperioden jeg har arbeidet med denne avhandlingen, har flere overgrepssaker vært høyt profilerte i media og i samfunnsdebatten forøvrig. For eksempel har både saken om Lommemannen, den såkalte Alvdal-saken, overgrep utført av en fremtredende FrP-politiker og overgrep i den katolske kirken vært i medias søkelys (For mer om disse sakene, se ulike artikler hentet fra Aftenposten sine Internettsider (Aftenposten nettutgave 28.06.2010, Aftenposten nettutgave 23.12.2010, Aftenposten nettutgave 07.04.2010,Aftenposten nettutgave 26.03.2011 )). Disse fire sakene er svært ulike, både når det gjelder omfang av misbruket, hvem som er overgriperen og så videre. De dømte gjerningspersonene i den såkalte Alvdal-saken er de misbrukte barnas foreldre og nære kjente, mens relasjonen mellom overgriper og utsatt er en helt annen i saken der en fremtredende FrP-politiker misbrukte sin stilling for å komme i kontakt med unge politisk aktive gutter. Disse fire sakene har derimot én ting til felles: alle sakene innebærer seksuelle overgrep mot gutter. I denne avhandlingen vil jeg ha et eksplisitt fokus på gutter som ofre for voksne kvinner og menns seksuelle overgrep. For å belyse denne tematikken har jeg intervjuet menn som selv har erfart seksuelle overgrep i oppveksten. Jeg snakket med disse informantene om deres vonde overgrepserfaringer fra oppveksten, i tillegg til deres syn på menn og maskulinitet og det å være et offer. I dette forholdet ligger det en ubalanse eller et dilemma. Overgrepsutsatte menn må på den ene siden forholde seg til de eksisterende forventningene som stilles til det å være mann i Norge i dag. På den andre siden må de overgrepsutsatte mennene forholde seg til det å være utsatt for seksuelle overgrep. I vår kultur eksisterer det en dissonans og ambivalens mellom disse to størrelsene sine kulturelle forventninger. Dette ubestemte forholdet skyldes at posisjonene kjennetegnes av inkompatible egenskaper, utledet med utgangspunkt i kulturelle ’selvfølgeligheter’ om hvordan menn, kvinner, ofre og gjerningspersoner skal være. Denne ambivalensen mellom de to posisjonene ’mann’ og ’offer’ skaper et dilemma for mennene. Jeg vil benytte posisjoneringsteori som et analytisk og teoretisk verktøy for å undersøke sentrale spørsmål som omhandler overgrepsutsatte menn, slik som: Hvordan forstår og opplever de overgrepsutsatte mennene dilemmaet som ligger i å forsøke å kombinere posisjonene ’mann’ og ’offer’? Hvordan forsøker informantene i praksis å løse dette mannlighetens dilemma? Hvordan forsøker informantene i praksis å skape sin egen identitet? Jeg skal vise hvordan mennene kan benytte flere ulike verktøy og metoder i dette posisjoneringsarbeidet.