| dc.description.abstract | Tittel: Det er håpløst å være anonym aktivist – opplevelser av kontroll, overvåkning og ytringsfrihet i de venstreradikale miljø
Forfatter: Stine Mæland Bergan
Veileder: Katja Franko Aas
Levert ved: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo, høst 2010
Temaet for denne oppgaven er hvordan det venstreradikale miljø opplever kontroll og overvåkning og om disse opplevelsene har noe å si for deres engasjement. Det sentrale spørsmålet er i hvilken grad, om noen, kontrollen og overvåkningen samfunnet i dag innehar på ytringsfriheten til samfunnets medlemmer, i denne sammenheng de venstreradikale. Kort sagt: blir man passivisert av statlig overvåkning? Jeg har prøvd å svare på dette gjennom intervjuer av individer i det venstreradikale miljø, av begge kjønn og med en stor bredde i alder. I tillegg har jeg analysert litteratur og benyttet offentlig dokumenter som tar for seg aspekter ved oppgavens tema. Både litteratur og forskning på overvåkning, aktivisme generelt og kontrollapparatet er benyttet.
Et av mine funn er at informantenes engasjement er noe som har fulgt dem gjennom nesten hele livet, med støtte hjemmefra og gjennom deres relasjoner til andre mennesker. Det ser ut til at mye av engasjementet ligger i de relasjoner som bygges gjennom deres felles engasjement. Det ser også ut til at disse relasjonene holder en i engasjementet og bidrar til at man kontinuerlig holdes oppdatert på ulike saker. Men alle informantene har også venner utenfor miljøet, dog det poengteres at det må være en gjensidig respekt og forståelse for egne meninger.
Informantenes beretninger om møter med kontrollapparatet, samt tanker og opplevelser omkring statlig overvåkning illustrerer en utvikling i kontrollapparatet, hvor politiet i stor grad ser ut til å avgjøre hvordan en demonstrasjon utvikler seg gjennom sin tilnærming til situasjonen, samtidig som situasjonen kan sies å være ansett som bedre i dag enn for 20 år siden. Det er en større uro blant informantene omkring fremvoksingen av private instanser som jobber parallelt med politiet, om enn med andre oppgaver. Relasjonen til kontrollapparatet har to ansikt: der man ville ringt politiet om noe kriminelt hadde hendt, er det en underliggende mistro til kontrollapparatet, basert på tidligere erfaringer.
Relasjonen til politiet bærer også preg av ens egen oppførsel i demonstrasjoner og lignende. Mine funn tilsier at det er bred støtte for sivil ulydighet blant mine informanter og ingen vil definere seg som lovbryter på bakgrunn av sine handlinger. Dette igjen her medført forskjellige konsekvenser for informantene, men i liten grad så mye at det faktisk ser ut til å påvirke deres engasjement.
Det er også et poeng at ytringsfriheten og engasjementet ikke ”står alene” – de vennskap og relasjoner som bygges gjennom aktivismen og alt det positive de opplever som resultat av å delta på møter, demonstrasjoner og lignende styrker og opprettholder deres samfunnsengasjement.
Videre er det et interessant funn å se i hvor liten grad statsovervåkning, eller muligheten for den, spiller inn på informantenes engasjement: de er klar over den, noen tar forhåndsregler, men det er minimalt snakk om at noen ikke lenger deltar i like stor grad som før ved demonstrasjoner og lignende. Det er en ukuelighet i mine informanter, som kan sies å medføre at de ved opplevelser av både statlig overvåkning og møter med kontrollapparatet vil stå på sine meninger og sin rett til ytringsfriheten. | nor |