Abstract
DNA-profilering fremstilles ofte som en ufeilbarlig kriminalteknisk metode som med sikkerhet skal både inkludere og ekskludere mistenkte i en kriminalsak. Fra DNA-analysering ble oppdaget på 1980-tallet og frem til i dag har bruk av DNA i strafferettspleien vært gjenstand for en rask og vidtspennende utvikling. I tillegg benyttes DNA-registrering av lovbrytere i stadig større omfang rundt om i verden, ledet an av Storbritannia som har det hittil største registeret og mest liberale regelverket.
Det norske DNA-registeret ble utvidet i 2008 da DNA-reformen ble iverksatt. Reformen medførte en utvidelse av regelverket slik at også mindre alvorlige lovbrudd (hverdagskriminalitet) kan medføre registrering, i tillegg til at kostnadene tilknyttet DNA-analysering blir sentralfinansiert. Det knyttes store forventninger til DNA-reformen fra politisk hold. Begrunnelsene for å iverksette reformen kretset rundt oppklaringsprosenten, da denne anses som uholdbar lav. Ved å utvide bruken av DNA i strafferettspleien og registrere flere lovbrytere skal gjengangskriminelle innhentes og flere hverdagslovbrudd oppklares. Det forventes at DNA skal effektivisere politiets etterforskningsarbeid og forebygge kriminalitet ved å øke politiets oppklaring av straffesaker.
Det er politiets bruk av DNA i etterforskning og de forventningene som knyttes til DNA som drøftes i avhandlingen. På bakgrunn av intervjuer med etterforskere og krimteknikere i to politidistrikter i Norge fremlegges politiets egen kunnskap og erfaringer med DNA. Videre benytter analysen politiske uttalelser og offentlige dokumenter for å kontrastere mellom politikernes begrunnelser og forventninger, og politiets egne: idealet versus realiteten.
Hovedproblemstillingen i avhandlingen er: Hvordan brukes DNA i praksis i politiets etterforskning, og hvilke utfordringer har politiet i forhold til DNA og DNA-reformen og de forventningene som fremmes?
Jeg vil i denne avhandlingen forsøke å synliggjøre hvordan de som jobber med DNA og etterforskning i praksis forholder seg til DNA og DNA-reformen. Videre kommer det frem ulike syn på enkelte punkter, mellom politikerne og politiet, så vel som informantene i mellom.
Analysens første del tar for seg politiets bruk av DNA i etterforskning på bakgrunn av intervjuene med informantene. Det blir her tydeliggjort noen av de utfordringer politiet står overfor i forhold til å benytte DNA som et verktøy i en etterforskning. Både innsamlingen av DNA-sporene, DNA-analysen, type lovbrudd, avhøret med den mistenkte og den taktiske etterforskning (satt opp mot den tekniske) har betydning for hvilken verdi DNA har som bevis i den enkelte etterforskning. Det vektlegges at det er helheten som avgjør utfallet i en sak, og ikke DNA.
Analysens andre del ser nærmere på selve DNA-reformen. Den drøftes ved å kontrastere mellom de politiske forventningene til reformen og begrunnelsene for å iverksette endringene, og hvordan reformendringene fungerer for politiet i praksis og deres egne forventninger til DNA. De politiske forventningene fremstår som noe urealistisk når de blir satt opp mot politiets egne synspunkter. Avslutningsvis ser avhandlingen nærmere på hvordan identitetsregistrering har blitt benyttet i fortiden for å si noe om hvorfor man i økende grad benytter DNA-registrering i dagens samfunn, og hvordan den fremtidige utviklingen kan bli.