| dc.description.abstract | SS-Strafgefangenenlager Falstad ble opprettet av Gestapo høsten 1941, og den 10. november samme året var leiren i full drift. Mellom 4000 og 4500 fanger var innom leiren fra opprettelsen til kapitulasjonen den 8. mai 1945. Rundt 200 av disse var kvinner. Avhandlingen vil ta for seg forskjeller og likheter i levekår og opplevelser som kommer til syne mellom kvinner og menn som satt som fanger på Falstad under andre verdenskrig.
Det har blitt antatt at Falstad var den mest brutale fangeleiren i Norge under krigen. Gjennom arbeidet med intervjumaterialet kommer det frem indikasjoner på at dette ikke var tilfelle. Et viktig poeng i denne sammenheng er ”tidsånden” på Falstad, hvor tiden før og etter våren 1943 knapt kan sammenlignes. Våren 1942 ble leirledelsen skiftet ut og det kom også nye vaktmannskaper til leiren. Deres oppgave var å føre et brutalt regime i leiren, og tiden mellom våren 1942 og våren 1943 var en mørk periode, særlig for de mannlige fangene på Falstad. Perioden var preget av hardt fysisk arbeid og brutal straffeeksersis. Kvinnene ble derimot ikke dirkete berørt av de nye vaktmannskapene. Våren 1943 kom det igjen ny leirledelse og nye vaktmannskaper, og forholdene ble gradvis bedre frem til kapitulasjonen. Selv om fangene også i perioden etter 1943 kunne bli utsatt for straffeeksersis og brutalitet, ble fangenes hverdag lettere på mange måter, eksempelvis gjennom bedre kosthold, mer tid til fritidssysler og mindre brutale fangevoktere. Leirledelsen og fangevokterne hadde en stor betydning for fangenes hverdag på Falstad.
Først og fremst er det atskillelsen av kvinner og menn som får størst konsekvenser for kjønnenes levekår på Falstad. Kvinnene ble i større grad skjermet fra de brutale hendelsene i leiren og de til tider maktsyke fangevokterne, siden de satt nokså isolert på en egen avdeling med kun en kvinnelig fangevokter til å passe på dem. Mennenes deltakelse i leirlivet var mye mer utbredt enn kvinnenes, både når det gjaldt kontakt med fangevokterne – både på godt og vondt, hvilket arbeid de ble satt til å gjøre og gjennom en egen fangeadministrasjon. Fangene fant også metoder for å skaffe seg ulovlige goder innenfor piggtrådgjerdet. Mat- og pakkesmuglingen inn til leiren var tidvis svært omfattende. Kontakt mellom kjønnene var strengt forbudt, men ble opprettet på ulike måter, og intervjumaterialet hentyder også at seksuelle relasjoner kunne forekomme.
Ved bruk av Goffmans (1981) teori om den totale institusjon blir fangenes opplevelser fra hverdagen på Falstad presentert – eksempelvis hvordan de reagerte og tilpasset seg et liv hvor de selv hadde liten selvbestemmelse over tid og gjøremål. Fangene tilpasset seg livet i fangeleiren ved å gjennomføre de oppgaver de ble satt til, uten å ytre særlig motstand overfor vaktmannskapene, og ved et sterkt samhold fangene imellom. Kjønnsforskjellene kommer også til syne her, men ikke like tydelig som ved levekårene. Det må også sies at levekårene i stor grad legger føringer på hvilke opplevelser fangene sitter igjen med fra tiden på Falstad, hvor mennene var mest utsatt for brutale opplevelser. Det blir også fokusert på hvordan informantene mener oppholdet på Falstad har preget dem i ettertid.
Avslutningsvis vil kollektivtradisjonen, og dens påvirkning på hvordan fangene forteller sine historier fra livet i leiren, drøftes. De kollektive historiene om krigstiden i Norge bærer preg av motstandskamp, samhold og et brutalt møte med okkupasjonsmakten. Disse historiene har trolig hatt en påvikning for hvordan informantene forteller om oppholdet. Imidlertid ser man at informantenes historier bryter med den kollektive fortellingen på visse punkter. Avhandlingen tar også for seg hvordan Falstad skiller seg fra, og har likheter med, andre totale institusjoner, og hvordan dette preger hverdagen på Falstad. | nor |