Abstract
Fri bevisførsel er et sentralt prinsipp i norsk sivilprosess. Ett av unntakene fra prinsippet om fri bevisførsel, er bestemmelsen nedfelt i tvisteloven § 22-7, som innebærer at retten i særlige tilfeller kan avskjære utilbørlig fremskaffede bevis. Regelen var tidligere ulovfestet, men er nå kodifisert i den nye tvisteloven, og er betegnet som et prinsipielt viktig bevisforbud.
Oppgavens tema er det materielle innholdet i tvl. § 22-7. Dette dreier seg om i hvilke situasjoner retten kan avskjære utilbørlig ervervede bevis med hjemmel i bestemmelsen. Vurderingstemaet i § 22-7 består av en totrinnsvurdering med et grunnvilkår og en totalbedømmelse. Grunnvilkåret går ut på å avgjøre om et bevis er «skaffet til veie på utilbørlig måte». Dette er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår for å nekte føring av et bevis. Dersom retten finner at beviset er fremskaffet på utilbørlig måte, må den foreta en totalvurdering der en rekke momenter veies mot hverandre for å avgjøre om beviset bør nektes ført eller likevel tillates. Fremstillingen fokuserer på når beviserverv er skjedd på «utilbørlig måte», og deretter i hvilken utstrekning slike bevis skal nektes ført.