Medvirkningsansvarets periferi

Abstract

I denne oppgaven reises det to problemstillingen innen temaet medvirkningslæren i strafferetten.

Problemstilling nummer en er i hvilken utstrekning borgeren kan holdes straffansvarlig for psykisk eller passiv medvirkningsatferd i en situasjon der det ikke finnes reelle handlingsalternativer. Under drøftelsen av denne problemstillingen blir blant annet hensynet til forutberegnelighet vurdert i forhold til behovet for straffansvar i situasjoner der bistandshandlingen fremsto som den eneste mulige. Sentralt i drøftelsen står Høyesteretts to avgjørelser gjeldende psykisk medvirkning til en narkotikaforbrytelse, Rt. 1982 s. 1315, og Rt. 1989 s. 1004, de såkalte "Hasjseiler-kjennelsene".

Problemstilling nummer to er hvor godt en enkeltborgers rett til ytringsfrihet blir ivaretatt i rettsavgjørelser som statuerer medvirkningsansvar for ytringer. I denne delen av oppgaven blir det tatt opp den avveining som Høyesterett foretar mellom hensynet til ytringsfriheten og behovet for å strafflegge den enkeltes meningsytringer. Sentralt i denne delen står Høyesteretts avgjørelser som gjelder domfellelse etter strl. § 135a. I tilknytning til drøftelsen av forhold mellom ytringsfriheten generelt og medvirkningsansvaret for ytringer, blir det også gjort særskilte bemerkninger gjeldende ytringer som omfattes av det såkalte "profesjonsansvaret".

I denne oppgaven blir også de generelle vilkårene for medvirkningsansvaret nevnt.