Abstract
Utlendingsforvaltningens vedtak er unntatt offentlighet grunnet søkerens personvern, og dette gir et dårlig utgangspunkt for forståelsen av vedtakenes resultat. Media får derfor kun opplysninger gitt av partene, som kan gi et dårlig bilde av hva som egentlig ligger til grunn for det endelige vedtaket. Utlendingsnemnda har forsøkt å bøte på dette ved å opprette en anonymisert praksisbase, og gi praksisrapporter for de ulike landene i sine årbøker. Dessverre er det kun et fåtall av nemndas vedtak som legges ut på denne praksisbasen, og til grunn for min oppgave, gir vedtakene et noe usikkert bilde av gjeldende praksis.
En grunn til den stadige kritikken mot utlendingsforvaltningen kan være at dette er et politisk tema som engasjerer mange. Det er nok stor enighet om at Norge bør føre en human og rettferdig politikk på utlendingsfeltet, og at det bør tas spesielle hensyn når det gjelder mindreårige asylsøkere som ankommer landet alene. Disse barna blir ofte sendt fra urolige områder, der krig, sult og fattigdom i stor grad preger hverdagen. Reisen er ofte en økonomisk og følelsesmessig investering for familien, men barna sendes i håp om å få en bedre fremtid her. Det er nok ingen tvil om at noen foreldre spekulerer i dette, og sender barna i håp om å komme etter for å få opphold. Få barn forlater foreldrene og hjemmet sitt frivillig, og reisen og tilværelsen uten nære omsorgspersoner er en stor belastning for disse barna. Hva som er barnets beste diskuteres. Utlendingsforvaltningen legger til grunn at det beste for barnet er å vokse opp sammen med kjente omsorgspersoner i et kjent miljø, selv om den materielle standarden er bedre i Norge. Dette behøver nødvendigvis ikke bety at barnet får en bedre oppvekst. Barnets beste - vurderingen står i sterk kontrast til ønske og behovet for en regulert innvandring, bygget på et legitimt ønske om å kun innvilge asyl til de som rettmessig har krav på det. Denne spenningen mellom hensynet til regulert innvandring og hensynet til barnets beste innebærer mange vanskelige avveininger, og vil trolig alltid være gjenstand for debatt og kritikk.
I min fremstilling er inntrykket at utlendingsforvaltningen er svært bevisst på de ulike problemene den er stilt overfor, som blant annet den lange saksbehandlingstiden, aldersundersøkelsenes svakheter, barnets beste-vurderinger osv. Det forsøkes hele veien å bedre kvaliteten på saksbehandlingen og få ned saksbehandlingstiden.
Dette viser bevilgningen gitt til Utlendingsdirektoratet etter St.prp. nr. 56 (2006-2007) og direktoratets interne rundskriv om ” Kvalitet i saksbehandlingen”. At Utlendingsnemnda forsiktig beveger seg bort fra aldersundersøkelsene, gir også signaler til Utlendingsdirektoratet da nemndas praksis er veiledende for direktoratet, og det kan trolig ventes at direktoratet vil bruke undersøkelsenes resultat med større forsiktighet.
Norge bryter med sine internasjonale forpliktelser når mindreårige med beskyttelsesbehov returneres til sine hjemland i de tilfellene der aldersundersøkelsens resultat legges til grunn, til tross for at resultatet i mange tilfeller er usikkert. I mangel av andre gode undersøkelser for å påvise søkerens alder, er dessverre dagens aldersundersøkelser det eneste kontrollverktøyet utlendingsforvaltningen har for å skille voksne fra barn. Derimot burde man kanskje bevege seg nærmere modenhetsvurderinger, selv om disse kan være skjønnsmessige og subjektive. Slike psykososiale vurderinger er i tråd med UNHCRs anbefalning, som forøvrig Regjeringen har uttalt at den i større grad skal etterfølge.
At asylpraksisen i større grad skal etterleve UNHCRs anbefalninger, vil trolig resultere i en mykere utlendingspolitikk. Sammenlignet med Bondevik II-regjeringen, er det mye som tyder på at nåværende Stoltenberg II-regjering har myket opp utlendingspolitikken.
Min konklusjon er derfor at utlendingsforvaltningen i stor grad utsettes for uberettiget kritikk på enkelte områder, særlig når kritikken retter seg mot enkeltsaker. Derimot kan det være grunn til å være skeptisk mot bruken av aldersundersøkelser og den lange saksbehandlingstiden, som kan gi uheldige innvirkninger på søkerens rettssikkerhet.