Abstract
Tema for denne oppgaven er lovvalg i kontraktsforhold, og de problemene som reiser seg når partene i kontrakter med tilknytning til mer enn ett land ikke på forhånd har avtalt hvilken lov som skal være anvendelig. Jeg vil se både på reglene innenfor EU og de norske reglene på området.
For EU-landene er det her Romakonvensjonen av 19. Juni 1980 om lovvalg i kontraktsforhold, (heretter kalt Romakonvensjonen) og dens artikkel 4 som er gjeldende. Denne konvensjonen er i dag kun åpen for ratifisering av EU-medlemmer. Det pågår imidlertid nå et arbeid med å omgjøre konvensjonen til en EU-forordning, i tillegg til omfattende modifiseringer i selve teksten. I artikkel 4 som jeg vil ta for meg i denne oppgaven er det foreslått drastiske endringer i ordlyden. Det understrekes at dette ikke gjøres med det mål å endre bestemmelsen materielt sett men å klargjøre en rettstilstand som i mange år har vært uklar og som har ført til avgjørende tolkingsforskjeller med uheldige utfall for kontraktspartene.
Norsk rett på området har i stor grad vært ulovfestet, med unntak av noen spredte bestemmelser i bl.a. sjøloven og forbrukerkjøpsloven i tillegg til vår første rene lovvalgslov – nemlig løsørekjøplovvalgsloven . Paradoksalt nok er denne løsørekjøplovvalgsloven § 4 basert på det samme prinsipp som Romakonvensjonens artikkel 4, mens norsk ulovfestet rett har en annen tilnærming.