Retten til petroleumsforekomster i havområdene utenfor Svalbard

Abstract

Konklusjonene i denne avhandlingen medfører i det vesentlige at Norge, og kun Norge, har retten til eventuelle petroleumsforekomster i havområdene utenfor Svalbard. Ved regulering av petroleumsvirksomheten vil norske myndigheter kun i meget begrenset grad være bundet av folkerettslige forpliktelser etter Svalbardtraktaten.

Avhandlingens konklusjoner medfører at Svalbardtraktatens regler om likebehandling og forbud mot monopoler kommer til anvendelse for potensiell petroleumsvirksomhet i sjøterritoriet utenfor Svalbard. Disse innskrenkningene i norsk suverenitet er imidlertid av begrenset betydning når det samtidig er konkludert med at begrensingene i skattejurisdiksjonen etter traktaten ikke kommer til anvendelse i sjøterritoriet.

På kontinentalsokkelen utenfor sjøterritoriet konkluderer avhandlingen med at Svalbardtraktaten ikke medfører innskrenkninger i norsk jurisdiksjon over eventuelle petroleumsforekomster.

Videre er det i avhandlingen konkludert med at Norge på egen hånd kan endre de deler av bergverksordningen Norge ikke var folkerettslig forpliktet til å vedta etter Svalbardtraktaten.

Det kan være grunn til å spørre seg hvorfor avhandlingen på sentrale områder kommer til andre konklusjoner enn det som tradisjonelt har vært lagt til grunn i betydningsfull juridisk teori om Svalbard. Professor Geir Ulfstein trekker i sin doktoravhandling om Svalbardtraktaten konklusjoner som i stor grad medfører at Norge kun i begrenset grad har retten til petroleumsforekomster i havområdene utenfor Svalbard, og at norsk skattejurisdiksjon i øygruppen er meget innskrenket. Professor Johs. Andenæs hevder i sin bok i norsk statsforfatningsrett at Norges suverenitet over Svalbard består ”først og fremst i en plikt til å administrere området i det internasjonale samfunns felles interesse”.

Det antas at forskjeller i konklusjonene på sentrale områder i stor grad skyldes ulike tilnærminger til Svalbardtraktaten. Deler av juridisk teori synes å ha en tilnærming som legger til grunn at Norge først og fremst har hatt en administrativ rolle på Svalbard. Det er ikke tvilsomt at en slik tilnærming vil kunne ha en vesentlig betydning for konklusjonene av de problemstillinger som oppstår i Svalbardtraktaten.

Denne avhandlingen legger imidlertid til grunn at en tilnærming som tilsier at Norge i hovedsak kun har en administrativ rolle på Svalbard ikke er holdbar. Avhandlingen har som grunnsyn at Norge etter Svalbardtraktaten skulle ha full og absolutt suverenitet over Svalbard, men at det samtidig av historiske årsaker ble lagt visse innskrenkninger på norsk suverenitet slik at de øvrige traktatparters interesser i øygruppen ble beskyttet.

Nå skal det sies at det også eksisterer juridisk teori som ligger nærmere denne avhandlingen i tilnærming og konklusjoner. Professor Carl A. Fleischer setter også sterkt fokus på Norge er gitt den fulle og absolutte suverenitet i Svalbardtraktaten. Norske myndigheter, her særlig representert ved utenriksdepartementet, antas på vesentlige områder å representere de samme konklusjoner som denne avhandlingen har kommet til.