| dc.description.abstract | I Norge har man historisk sett vært tilbakeholdne med å lovfeste straffeutmålingsregler. Det finnes likevel en rekke momenter dommerne må forholde seg til ved reaksjonsfastsettelsen. Disse reglene kan være både lovfestede og ulovfestede.
I 2001 vedtok Stortinget strl. § 59 annet ledd. Etter dette må retten ta en uforbeholden tilståelse i betraktning ved straffutmålingen. En uforbeholden tilståelse kunne også før lovendringen tillegges vekt ved staffutmålingen, men nå er dommerne pliktige til å ta den i betraktning.
Bakgrunnen for lovendringen var et prosjekt for hurtigere straffesaksavvikling igangsatt av Justisdepartementet sommeren 1999. Det var bred enighet om at saksbehandlingstiden i straffesaker var gjennomgående for lang.
Prosjektet resulterte blant annet i et lovforslag om innføring av tilståelsesrabatt for uforbeholdne tilståelser. En ordning med tilståelsesrabatt ble ansett å ivareta flere hensyn. Først og fremst vil et økt antall tilståelser føre til store prosessøkonomiske besparelser. En tilståelse kan lette politiets etterforskning, og føre til en mindre omfattende behandling i rettsvesenet. Videre ble det pekt på at kriminalpolitiske hensyn tilsa et straffesystem som oppfordrer kriminelle til å ta ansvar for sine handlinger. Hensynet til offeret og pårørende ble også trukket frem. Særlig i sedelighetssaker vil en tilståelse spare fornærmede gjennom en mindre omfattende prosess, samtidig som de slipper den ekstra belastningen som ligger i faren for å ikke bli trodd.
Utrykket ”uforbeholden tilståelse” skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven
§ 248 om dom i forhørsrett. Likevel må det være slik at en ”uforbeholden tilståelse” etter § 59 annet ledd må ha noen andre egenskaper en enn ”uforbeholden tilståelse etter straffeprosessloven § 248. I forhold til § 59 annet ledd er det tilståelsens egenskap til å oppfylle de hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen som er viktigst. Det vil si at tilståelsen evne til å føre til prosessøkonomiske besparelser og til å gjøre påkjenningen med prosessen lettere for offeret også vil kunne være med i vurderingen om det foreligger en uforbeholden tilståelse.
Om det foreligger en uforbeholden tilståelse skal retten ta denne i betraktning ved straffutmålingen. Om tilståelsen skal tillegges så stor vekt slik at den fører til redusert straff kommer an på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak. Det er ingen automatikk i at en uforbeholden tilståelse skal føre til redusert straff.
Der det foreligger en uforbeholden tilståelse kan retten sette ned straffen, også under den fastsatte strafferammen. Retten kan til og med idømme en mildere straffart enn det som er bestemt. Dette er særlig aktuelt for samfunnsstraff. Foreligger det en uforbeholden tilståelse kan man idømme samfunnsstraff også i de tilfeller vilkårene i strl. § 28 a ikke er oppfylt.
Størrelsen på en eventuell tilståelsesrabatt er ikke fastsatt i loven. I forarbeidene antydes det en ”normalrabatt” på rundt 30 % og en absolutt øvre grense for rabatten størrelse på ca 50 %. Dette syn ser i stor grad til å være fulgt opp i rettspraksis. Slik at tilståelsesrabatter normalt ligger på rundt 15- 40 %
§ 59 annet ledd gjelder generelt. Retten kan således gi tilståelsesrabatt uansett forbrytelse, også til foretak.
Tilståelsens vekt som straffnedsettelsesgrunn påvirkes av en rekke momenter. Generelt kan man si at jo bedre tilståelsen ivaretar hensynene bak bestemmelsen desto større vekt får tilståelsen som straffutmålingsmoment. Spesielt vil det være avgjørende når i prosessen tilståelsen er fremlagt, og hvor mange nye opplysninger i saken tilståelsen fører med seg.
En tilbakekalt tilståelse kan også tillegges vekt ved straffutmålingen, selv om tilståelsen da ikke lenger oppfyller vilkårene i loven. Tilståelsesrabatten vil da utmåles i henhold til bestemmelsens prinsipper, og følger da av ulovfestede straffutmålingsprinsipper.
Tilståelsens vekt som straffutmålingsmoment vil være relativ sett i forhold til de andre straffeutmålingsmomenter som måtte foreligge i en konkret sak. Foreligger det mange sterke straffeskjerpende grunner, kan resultatet bli at man ikke får nevneverdig rabatt for sin tilståelse. Det er i disse tilfellene likevel viktig å huske at straffen ville kunne ha blitt enda høyere dersom det ikke hadde foreligget en tilståelse.
Det er bare uforbeholdne tilståelser i egen sak som kan begrunne en tilståelsesrabatt etter strl. § 59 annet ledd. Andre forklaringer som har vesentlig betydning for oppklaring av saken kan også tillegges vekt ved straffutmålingen, men dette følger da av ulovfestede straffutmålingsprinsipper. Disse forklaringene kan ikke føre til en straff under strafferammene, eller til en mildere straffart enn det som er bestemt da dette krever hjemmel i lov.
Når det gjelder strl. § 59 annet ledd og forholdet til EMK art 6 om retten til en rettferdig rettergang, må man gå ut i fra at bestemmelsen ikke strider mot konvensjonen. Den mistenkte er ikke rettslig eller faktisk tvunget til å tilstå. Ordningen med tilståelsesrabatt er basert på et frivillig samarbeid mellom den mistenkte og påtalemyndigheten.
De nordiske landene likner mye på hverandre og vi kan hente inspirasjon og erfaringer fra våre naboland. Dette har ført til et betydelig lovsamarbeid på tvers av landegrensene. Også Danmark og Sverige har man ordninger som minner om den ordningen vi har med tilståelsesrabatt her i Norge. Det er likevel noen forskjeller, og den mest iøynefallende er kanskje at tilståelsesrabatt for forklaringer om andres kriminelle forhold kan hjemles i loven i begge våre naboland. Om det viser deg at dette fungerer på en tilfredsstillende måte, kan dette være et argument for å tillegge forklaringer om andres kriminelle forhold økt vekt også i Norge.
En undersøkelse gjennomført av Domstolsadministrasjonen i 2004 viser at antallet uforbeholdne tilståelse faktisk gikk ned i perioden etter vedtakelsen av bestemmelsen. Det kunne virke som om lovendringen virket mot sin hensikt. I 2007 ble resultatene av en ny undersøkelse offentliggjort. Denne undersøkelsen viser at det har vært en positiv utvikling i perioden etter 2004. Det blir nå oftere tildelt tilståelsesrabatt, og rabatten blir oftere synliggjort i dommen eller kjennelsen. Grunnen til at resultatene av lovendringen først viser seg nå kan være en naturlig treghet i systemet. Det tar tid før rettens aktører er fortrolig med den nye bestemmelsen. Nå som det foreligger et større antall dommer og klarere rettspraksis på området, er det nærliggende å tro at antallet uforbeholdne tilståelse vil fortsette å øke i årene som kommer. Forsvarere har nå god rettspraksis å vise til når de informerer sine klienter om muligheten til å tilstå. Det ser altså ut til at lovendringen begynner å virke etter sitt formål. Den fører til et økt antall tilståelser, som igjen vil kunne bidra til å få ned den gjennomsnittlige straffesaksbehandlingstiden.
Strl. § 59 annet ledd gjelder, som jeg har redegjort for, generelt.
I forarbeidene til strl. § 59 annet ledd kan vi lese at lovendringen først og fremst tok sikte på hverdagskriminaliteten, og ikke den grovere og organiserte kriminaliteten. Det kommer til tross for dette klart frem av rettspraksis at bestemmelsen også anvendes i saker om alvorlig kriminalitet. Et av motargumentene til lovendringen var at den kunne svekke straffens preventive funksjon når det kom til organisert kriminalitet, i og med at straffenivået blir lavere. Ettersom bestemmelsen også brukes i alvorligere straffesaker, er det derfor en fare for at straffens preventive funksjon er svekket som en følge av lovendringen.
Ordningen med tilståelsesrabatt for uforbeholdne tilståelser er særlig mye brukt i narkotikasaker og i sedelighetssaker. Dette kommer av at en tilståelse i denne type saker ofte ivaretar hensynene bak loven på en god måte. I sedelighetssaker er det særlig hensynet til offeret som ivaretas når det blir avgitt en uforbeholden tilståelse. Også det faktum at slike forbrytelser ofte er vanskelig å oppdage og bevise, gjør at man belønnes for tilståelser i slike saker for å oppmuntre andre til også å tilstå. I narkotikasaker utmåles straffen nesten skjematisk etter type stoff og mengde. Det gjør at en tilståelsesrabatt blir tydelig i disse sakene. Narkotikakriminalitet utgjør også en stor del av ”hverdagskriminaliteten”. Det er nettopp denne type kriminalitet som er siktepunktet for bestemmelsen.
I februar 2007 ble det avsagt dom i ”NOKAS- saken” av Gulating lagmannsrett. Samtlige av de tiltalte fikk mildere straff enn i tingretten. For mange av de tiltalte skyltes denne reduksjonen at de hadde tilstått deltakelse i ranet, samt at noen av de tiltalte hadde gitt opplysninger om de andres rolle i dødsranet. Nettopp dette er det interessante ved avgjørelsen. Det ble gitt større tilståelsesrabatt for forklaringer om de andres rolle under ranet, enn det ble for tilståelser som bare gjaldt egen rolle under ranet. Dette til tross for at det bare er tilståelser om egen sak som skal tas i betraktning etter strl. § 59 annet ledd. At de domfelte ikke fikk stor uttelling for sin egen tilståelse kommer først og fremst av at de fleste ikke tilsto før under hovedforhandlingene i lagmannsretten, altså sent i prosessen.
I USA er ordningen med ”plea bargaining” svært utbrett. Ordningen går kort ut på at en mistenk velger å tilstå en forbrytelse mot at han blir lovet ulike fordeler under prosessen mot ham. En ordning med tilsvarende ”plea bargaining” er ikke lovlig i Norge etter dagens regler.
Vi ser likevel eksempler fra rettspraksis på at avtaler mellom mistenkte og påtalemyndighetene tillegges vekt ved straffutmålingen, selv om domstolene ikke formelt er bundet av avtalene. Videre ville man i Norge avvente effekten av innføringen av strl. § 59 annet ledd før man startet en utredning om ”plea bargaining”, for å se på om dette er noe som kan innføres også i Norge. I fremtiden er kanskje dette noe vi vil se mer av også her i landet.
Det ser ut til at § 59 annet ledd ivaretar de hensynene som ligger til grunn for bestemmelsen. Etter hvert som domstolene oftere og tydeligere henviser til § 59 annet ledd i domspremissene kan, kan dette føre til at flere velger å komme med en uforbeholden tilståelse. Dette ivaretar det kriminalpolitiske hensynet, som tilsier at man bør ha et straffesystem som oppfordrer kriminelle til å ta ansvar for sine handlinger. Et økt antall tilståelser vil også føre til prosessøkonomiske besparelser for samfunnet. Tilståelsene fører til et økt antall tilståelsessaker som gjennomgående er mindre tid og ressurskrevende. Det vil også føre til besparelser for politiet i form av mindre omfattende etterforskning. Videre er det også klart at hensynet til offeret blir ivaretatt gjennom et økt antall tilståelser i sedelighetssaker spesielt.
Avslutningsvis vil jeg bemerke at det er viktig for at antallet uforbeholden tilståelser også skal øke i fremtiden at rettens aktører er flinke til å være tydelige ved bruken av § 59 annet ledd. Dommere må i enda større utstrekning å tydeliggjøre rabatten i domspremissene, og forsvarere og påtalemyndigheten må informere om muligheten av å fremlegge en uforbeholden tilståelse, og hva dette kan føre med seg. Følges dette opp kan tilståelsesrabatt bli en viktig og velfungerende del av det norske strafferettssystemet også i fremtiden. | nor |