Norske linjer og utenriksstyret i den norsk-svenske unionen

Abstract

Med en reservasjon for at en del norske utenrikssaker ble behandlet i rent norsk statsråd, hadde Norge under unionen med Sverige aldri noen form for eget utenriksstyre, verken utenriksminister, utenriksdepartement, diplomati eller konsulatvesen. Hele utenriksstyret ble fra 1814 til 1905 styrt av kongen, svenske eller såkalte unionelle organer etter bestemmelser i den svenske Regeringsformen eller Riksakten. Norge oppnådde også lite når det gjaldt å skaffe seg større deltagelse i det felles utenriksstyret i unionstiden.

Avhandlingen tar sikte på en redegjørelse for og analyse av de norske linjene for å sikre Norge enten eget utenriksstyre eller (større) deltagelse i det felles utenriksstyret. Problemstillingen er altså ikke det materielle, men det prosessuelle. For eksempel spørres det ikke om Norge hadde rett til egen utenriksminister, men hvilke framgangsmåter som ble brukt for å skaffe Norge det. Framgangsmåtene kalles her linjene.

Linjer ble brukt i spørsmålet om utenriksstyret gjennom nesten hele unionstiden, og de var innbyrdes svært forskjellige. For eksempel var det et hav av forskjell mellom Stortingets svakt formulerte henstilling til kongen i 1827 og dets vedtak om opprettelse av norsk konsulatvesen i 1893. Avhandlingen tar sikte på å vise denne dimensjonen og at de norske linjene i spørsmålet om utenriksstyret var preget av både kontinuitet og brudd. En linje ble sjelden benyttet i lenger tid enn noen år, og dermed oppstod hyppige brudd i linjespørsmålet. Samtidig ble særlig forhandlingslinjen brukt mange ganger, og dette innebar en viss kontinuitet.