Anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsdommer under New York Konvensjonen av 1958

Abstract

Behovet for voldgift er i dag særlig fremtredende i internasjonale forhold. Når partene, avtalen, prosessen, dommen og oppfyllelsen gjerne har tilknytning til flere forskjellige lands jurisdiksjoner, foretrekker ofte partene at tvisten avgjøres ved voldgift fremfor ved de alminnelige domstoler. Det er lett å tenke seg at en part vil føle det usikkert dersom tvisten i deres kontraktforhold blir lagt frem for nasjonal domstol i den annens parts hjemland og avgjort etter dette lands rett, når det dreier seg om kontraktsforhold med internasjonale elementer. Et vesentlig moment til fordel for valg av voldgift i slike tilfeller, er nettopp ønsket om å stilles likt i prosessen og å unngå virkningene av rettsulikhet landene imellom. En av de viktigste sidene ved hele voldgiftssystemet er imidlertid at voldgiftsdommen er bindende mellom partene på tvistens område, at den vil kunne anerkjennes og fullbyrdes, på samme måte som en rettskraftig dom både innenlands og i en annen stat enn der hvor voldgiften har hatt sitt sete. Tradisjonelt har det vært en oppfatning om at voldgift har den fordelen, at det ved internasjonale tvister finnes et bedre utbygd internasjonalt system for anerkjennelse og fullbyrdelse av voldgiftsdommer, enn det som finnes for vanlige domstolsavgjørelser. Dette er særlig takket vare multilaterale konvensjoners og bilaterale avtalers eksistens. Den desidert mest kjente av de internasjonale konvensjonene for voldgift ble i 1958 vedtatt i FNs regi, New York-konvensjonen om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske voldgiftsdommer.I denne oppgaven vil det gjennom fremstilling og vurderinger legges vekt på å klarlegge konvensjonsstatenes forpliktelser til å anerkjenne og fullbyrde voldgiftsdommer som faller inn under New York Konvensjonen.