Mottakers plikt til å dekke krav : En fremstilling av sjølovens § 269 første ledd,

Abstract

Temaet for denne fremstillingen er når mottaker blir ansvarlig for de krav som følger av konnossementet. Krav etter konnossementet vil normalt være frakt, men det kan også være andre krav. Det kan være tale om ekstra liggetid og i noen tilfeller krav som oppstår når godset påfører lasten eller omgivelsene skade som medfører erstatningsansvar. Problemstillingen er tilsynelatende løst i sjølovens § 269 ved at risikoen går over når mottaker «tar imot godset». Likevel har det oppstått tvister under engelsk rett som viser at det å «imot»,«gjøre krav på lasten» el, ikke nødvendigvis er entydig under engelsk rett. Reglene under norsk og engelsk rett har klare likhetstegn. Ved en gjennomgang og sammenligning av de norske og engelske reglene for overgangen av ansvar ved mottak av gods vil jeg forsøke å klargjøre betydningen av de problemene som har oppstått under den engelske praksisen, for norske forhold. Det sentrale poenget er hvorvidt de rettslige tvistene som måtte løses for House of Lords også kan utgjøre et problem etter de norske reglene. Når det gjelder oppbygningen av avhandlingen vil jeg begynner med en redegjørelse av de norske reglene som regulerer overgangen av ansvar fra transportør til mottaker, særlig sjølovens § 269, og tar deretter for meg de tilsvarende engelske reglene. I den presentasjonen av de engelske reglene trekker jeg inn de relevante dommene og særlig er det nødvendig å komme tilbake til den saken som i første rekke har gitt opphav til problemstillingen – dommen Berge Sisar . Dommen ble avgjort for den høyeste domstolen i England, House of Lords. Da saken ble avgjort var den sentrale sondringen hvorvidt godset var mottatt eller ikke og det er denne problematiseringen jeg vil vurdere opp mot de norske bestemmelsene. Særlig gikk dommeren inn på hvilke handlinger som er normale i forberedelsen av en mottakersituasjon og hvilke handlinger som kvalifiserer til å ta imot godset.