Vitnepsykologi : Øyenvitnets betydning i noen norske rettssaker

Abstract

I oppgaven ble først øyenvitnebeviset og mulige feilkilder ved øyenvitnebeviset presentert. Det ble deretter undersøkt hvordan domstolen i utvalgte straffesaker har vektlagt vitneprov om observasjon og identifikasjon. 17 dommer ble analysert, og vurdert opp mot vitnepsykologiske forskningsresultater.

Hendelsene vitnene skal forklare seg om er gjerne uventede, situasjonen er uoversiktlig, ting skjer raskt, og det kan være mørkt og vanskelig å observere. Påliteligheten av observasjoner foretatt under slike forhold kan variere.

Tilfellet kan også være at vitnene skal forklare seg om episoder som for dem fortonet seg som ganske dagligdagse og udramatiske, men som skjedde på tidspunkt som ligger langt tilbake i tid.

Min gjennomgang av de utvalgte dommene tyder på at rettens bedømmelse av øyenvitnebeviset spriker. I saker der øyenvitnebeviset er tillagt avgjørende vekt, gjøres dette oftest med begrunnelse enten i vitnets subjektive sikkerhet eller en henvisning til vitnets troverdighet. Andre mulige feilkilder kommenteres i svært varierende grad. I flere av dommene baserer retten sin avgjørelse på rene antagelser, som ikke stemmer overens med forskningsresultater. Vitnepsykologisk forskning har vist at vitners sikkerhet på egen observasjon eller identifikasjon gir ingen eller liten informasjon om faktisk pålitelighet. Retten legger likevel vitners subjektive sikkerhet til grunn for domfellelse i stor utstrekning.