Abstract
Bekjempelse av problemer som følger med rusmiddelmisbruk har vært et tema for norsk ruspolitikk i lengre tid, og det blir stadig mer aktuelt. Tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere er blitt benyttet som ett av flere virkemidler for å oppnå den politiske visjon om ”frihet fra rusmiddelproblemer”. Hovedmålet er å redusere de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelmisbruk i betydelig grad. Tidligere var det slik at sosialtjenesten i hver enkelt kommune hadde ansvaret for de fleste tiltak og virkemidler overfor rusmiddelmisbrukere, fylkeskommunen hadde ansvaret for etablering og drift av institusjoner for rusmiddelmisbrukere, mens de regionale helseforetakene hadde ansvaret for spesialisthelsetjenestene. Som en videreføring av sykehusreformen fra 2002, kom det i 2002-2003 forslag til reformer på området for rusomsorg. De statlige regionale helseforetakene, som ble opprettet ved sykehusreformen, har etter rusreformene også fått ansvaret for institusjoner som tidligere lå under fylkeskommunenes ansvarsområde. Sosialtjenesten i den enkelte kommune har fortsatt monopol på å initiere et tvangstiltak, mens gjennomføringen altså er flyttet fra fylkeskommunene til de regionale helseforetakene. Tiltak overfor rusmiddelmisbrukere har således blitt en del av spesialisthelsetjenesten. Målet med rusreformen er både å yte kvalitetsmessig gode tjenester og at resultatene av tiltak overfor rusmiddelmisbrukere skal bli bedre. Reformen kan derfor sies å være både en ansvarsreform og en kvalitetsreform.
Tema for denne oppgaven er gjennomføringen av tvangsopphold for personer som er innlagt i institusjon med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a. Bestemmelsene hjemler tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere på visse vilkår. Rusreformen medførte en omfattende omorganisering og regelendring på området, og det er behov for nærmere analyser av regelverket.