Abstract
Landene som har ratifisert FNs Flyktningkonvensjon fra 1951 (Genevè-konvensjonen) har samme internasjonale forpliktelse til å gi beskyttelse til flyktninger. Statene står imidlertid fritt til å fastlegge prosedyren for å finne ut om en asylsøker er flyktning som definert i konvensjonen.
Problemstillingen i oppgaven er om forskjeller i de nasjonale saksbehandlingsreglene for asylsaker kan føre til ulik praktisering av Genevè-konvensjonens flyktningbegrep.
Oppgaven sammenlikner Norges og Spanias saksbehandlingsregler fra innlevering av asylsøknad til den er ferdig behandlet, samt en eventuell klageomgang i forvaltningen. Mulighetene for eksterne kontroll foretatt av sivilombudsmannen eller domstolene behandles også. I oppgavens siste de er det tatt inn tallmateriale for å vurdere de faktiske forskjeller mellom landene.