Abstract
Temaet for oppgaven tar utgangspunkt i en situasjon der en skyldner har pantsatt sine enkle pengekrav etter pantelovens (lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant) § 4-10 og så går konkurs. Mellom konkursboet og panthaver kan det da oppstå konflikt, de har begge interesse i det samme formuesgode. Panthaver på bakgrunn av sin panterett, konkursboet på bakgrunn av ønske om å skaffe kreditorfellesskapet flest mulig dekningsobjekter. Løsningen på eventuelle konflikter beror på factoringpantets stilling i konkurs. Med factoringpant menes her samlet pantsettelse av ”de enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester” som pantsetter ”har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne” med hjemmel i pantelovens § 4-10. Dette er kanskje den av bestemmelsene i panteloven som har vært mest diskutert i teorien. Den har også ved flere anledninger blitt diskutert av lovgiverne, og spørsmål omkring factoringpant er stadig et tema for domsstolene.