Patentering av datamaskinprogrammer : Teknisk virkning

Abstract

Oppgavens tema er patentering av programmer for datamaskiner i norsk rett. Det redegjøres for hvilke egenskaper programmer for datamaskiner må ha for at de skal gå klar av unntaket for datamaskinprogrammer og dermed falle inn under oppfinnelsesbegrepet i patentloven § 1. Kun dataprogrammer som har disse egenskapene kan få patentbeskyttelse. Et dataprogram må, for å ha krav på patentbeskyttelse, i tillegg oppfylle patentlovens krav til nyhet, oppfinnelseshøyde og industrielt utnyttbarhet. Avhandlingen er avgrenset slik at kun oppfinnelsesbegrepet behandles.

I patentloven står det at programmer som sådan ikke anses for å være oppfinnelser. Imidlertid går det frem av forarbeidene til patentloven at det ligger et krav til teknisk karakter implisitt i oppfinnelsesbegrepet. Hva da med dataprogrammer som har en teknisk karakter? Faller de inn under unntaket? Det finnes ingen retningsgivende norsk praksis på området. Av forarbeidene til patentloven går det frem at det ønskes rettslikhet i Europa, og den nærmere fastleggelsen av unntaket for dataprogrammer blir lagt i hendene på the European Patent Office (som administrerer the European Patent Convention). Norge har ikke ratifisert EPC, men en viss forpliktelse foreligger i og med signeringen, samt EØS-avtalen. Oppgavens redegjørelse baserer seg følgelig på praksis fra EPO.

I den tidligste praksis slås det fast at dataprogrammer kun har den nødvendige tekniske karakter dersom de er en del av eller styrer en teknisk prosess eller et teknisk apparat. Senere, i T 1173/97, fravikes dette ved at dataprogram-produkter, altså programmer som sådan, tillates patentert. Det som kreves er at dataprogrammet i det minste har et potensial til å forårsake en ytterligere teknisk virkning som enten har teknisk karakter eller løser et teknisk problem. Denne tekniske virkningen er noe mer enn de sedvanlige fysiske virkninger (elektriske impulser) alle programmer har i en datamaskin når de kjøres. Virkningen kan finne sted både internt i den maskinen programmet kjøres på og ekstern på en annen fysisk størrelse eller prosess. Videre går det frem av praksis at programmer som kun er anvisninger til det menneskelige intellekt ikke er av teknisk karakter. Et typisk eksempel på dette er tekstbehandlingsprogrammer. Vi ser også at det ikke stilles krav til virkningens omfang og karakter, mens det er noe usikkert hvilke krav som stilles til spesifisering av det område hvorpå den teknisk virkning skal finne sted. Før det kan konkluderes med at dette er et uttrykk også for norsk gjeldende rett må det tas forbehold om at Høyesterett ikke vil legge like stor vekt på EPOs praksis som det norske Patentstyret gjør.

Til slutt i oppgaven argumenteres det for at unntaket i patentloven har mistet sin betydning, og det stilles spørsmålstegn ved om patentinstituttet fungerer i samsvar med formålet; oppfinneren får beskyttelse for utnyttelse av oppfinnelsen mot at informasjon om oppfinnelsen offentliggjøres. Konklusjonen er at instituttet ikke fungerer optimalt.