UTENLANDSKE KVINNERS OPPHOLDSTILLATELSE : Utenlandske kvinners rett til oppholdstillatelse i Norge etter samlivsbrudd med norsk ektefelle

Abstract

1 Innledning 1.1 Presentasjon av tema En utenlandsk kvinne som kommer til Norge i familiegjenforening med sin ektefelle, etter Lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 9, jf. Forskrift om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) § 23, er avhengig av at samlivet mellom henne og ektefellen varer i tre år før hun kan få bosettingstillatelse. Før den tid har hun i utgangspunktet ingen selvstendig grunnlag til å være i Norge, og hun er her i egenskap av å være en kone.

Denne avhengigheten til mannen gjør at kvinnen i visse tilfeller kan se seg tvunget til å fortsette et samlivsforhold mot sin vilje. Dette gjelder i mange tilfeller der kvinnen blir mishandlet i samlivsforholdet. For kvinner som kommer fra land hvor skilte kvinner ikke respekteres er det særlig vanskelig å reise tilbake dersom oppholdstillatelse ikke gis.

Ovennevnte forhold har medført at det i lovgivningen finnes spesielle bestemmelser for utenlandske kvinner, som gir disse rett til opphold i Norge på selvstendig grunnlag, dersom vilkårene er oppfylt. Når kvinnen får opphold på selvstendig grunnlag innebærer dette at hennes basis for å kunne bli i Norge er uavhengig av hennes tilknytning til andre individer. Oppholdstillatelsen innvilges med andre ord på grunn av kvinnens egne omstendigheter. I denne avhandlingen ønsker jeg å gi en fremstilling av de reglene, som gir utenlandske kvinner rett til å få oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag når det opprinnelige grunnlaget for opphold faller bort. Jeg vil konsentrere meg om de tilfeller hvor det opprinnelige grunnlaget er familiegjenforening ved ekteskap med en mann med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse i Norge. Den viktigste bestemmelsen som gir kvinnen rett til opphold på selvstendig grunnlag er utlendingsforskriften § 37 sjette ledd. Videre finnes slike bestemmelser i utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. forskriftens § 21 femte ledd.

Temaet ligger hovedsakelig innenfor utlendingsrett, men berører også internasjonale menneskerettigheter, herunder kvinnerett.

Hovedtema i denne avhandlingen er de bestemmelser som gir kvinnen rett til tillatelse på selvstendig grunnlag, og disse bestemmelsenes innhold. I tillegg vil jeg se på noen av disse bestemmelsene i lys av Norge internasjonale forpliktelser, jf. FNs kvinnekonvensjon om å avskaffe diskriminering av kvinner av 18. desember 1979. Til sist vil jeg kort ta opp spørsmål av rettspolitisk karakter, som hvorvidt enkelte av de internrettslige bestemmelsene tjener sitt formål, og hvorvidt de bør endres eller avskaffes.