Abstract
Konklusjon for alle de regler som har vært drøftet bortsett fra en har vært at de strider mot EØS-avtalens artikkel 31 eller 40. Den eneste konklusjon i motsatt retning gjaldt spørsmålet om etableringsretten medførte en rett til gunstigste kildeskatt på utbytte for EØS-skattyter med begrenset skatteplikt til Norge uten fast driftssted her i riket – her ble skatteavtalenes forskjellige satser ansett forenlige med EØS-retten.
Fellestrekket ved de regler som har vært vurdert er som nevnt innledningsvis at de alle har hatt en sondring mellom skattytere som er hjemmehørende og skatteytere som ikke er hjemmehørende som kriterium for å oppnå en skattefordel. I forhold til restriksjonsforbudet i artikkel 40, jf direktivets artikkel 1.1, synes slike vilkår gjennomgående å innebære en restriksjon. Det samme gjelder det i artikkel 31 innfortolkede restriksjonsforbud for regler som hindrer nasjonale borgere i å etablere seg i utlandet.
Når det gjelder etableringsretten synes EF-domstolens praksis som et generelt utgangspunkt å medføre at hjemmehørende og ikke-hjemmehørende skattytere er i sammenlignbare situasjoner. Dette medfører at den fordel norske skattytere har på grunn av reglene i forhold til skattytere hjemmehørende i andre EØS-land innebærer diskriminering. I det ene tilfelle hvor kriteriet ikke ble ansett diskriminerende skyldtes dette at det at den ikke- hjemmehørende ikke var skattepliktig til Norge for sitt overskudd på samme måte som en hjemmehørende skatteyter – situasjonene var da ikke sammenlignbare.
Diskriminering på bakgrunn av bosted virker imidlertid på bakgrunn av EF-domstolens praksis generelt ikke å være så direkte/åpen at det er utelukket å rettferdiggjøre regelen gjennom almene hensyn etter EF-domstolens ”Rule of Reason test”.
Når det gjelder de hensyn som kan begrunne ellers traktatstridige diskrimineringer/restriksjoner på bakgrunn av et bosteds/hjemmehørende-kriterium er de økonomiske etter EFDs praksis helt utelukket for å begrunne de norske reglene. Også når det gjelder hensynet til effektiv skattekontroll og hensynet til sammenheng i skattesystemet synes EFDs praksis å medføre at de har begrenset rekkevidde. Når det gjelder hensynet til effektiv skattekontroll skyldes dette særlig at regler begrunnet i dette hensynet ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å oppnå dette formålet. Regler som bruker et bostedskriterium går alle for langt, da de fullstendig avskjærer skattyter fra å bevise at vilkårene for å oppnå fordelen er oppfylt. Når det gjelder sammenhengen i skattesystemet medfører Verkooijen, Baars og ICI at det må dreie seg om samme skatt og samme skattyter før dette hensynet skal kunne begrunne en regel. Dobbeltbeskatning må sees i et europeisk perspektiv, slik at det må tas i betraktning om skattyter har betalt skatt i hjemstaten. De norske reglene om utdelinger i godtgjørelsesmodellen innebærer stort sett at sammenhengen blir for indirekte –det dreier seg gjennomgående om to forskjellige skatteytere og to forskjellige skatter. De norske reglene ser dessuten økonomisk dobbeltbeskatning utelukkende i et nasjonalt perspektiv.
Dersom hensynet til kildestaten kan påberopes de lege lata vil dette kunne føre til at vilkåret i 10-12 om rett til godtgjørelse for utenlandsk aksjonær kan opprettholdes. Det er imidlertid tvilsomt om argumentet er relevant, da EF-domstolen aldri har anlagt et kildestatsperspektiv ved vurderingen av skatteregler. Snarere synes domstolen utelukkende å se skatteregler i et europeisk perspektiv med større integrasjon som det overordnede mål.
Konsekvensene av motstrid med artikkel 31 eller 40 er for Norge som stat at skattereglene må endres i samsvar med EØS-avtalen. For skattyterne er konsekvensene at vilkårene som strider mot artiklene faller bort, slik at skatteyterne stilles i den stilling de ville ha vært i uten det traktatstridige vilkåret.
Endelig påpekes at den sentrale rettskilde ved vurderingen av de norske reglene også her – nær sagt selvfølgelig –har vært dommer fra EF-domstolen.
9.2 Er vilkår om skatterettslig domisil for å oppnå skattefordeler generelt i strid med artikkel 31 og 40?
På tross av at det i nesten alle tilfeller ble konkludert med at vilkåret om norsk skatterettslig domisil var i strid med en av de to artikler kan jeg allikevel ikke på grunnlag av de konklusjoner som er foretatt tidligere i oppgaven se at det er grunnlag for å oppstille en slik generell regel. Som det framgår av 9.1 overfor kan det etter EF-domstolens praksis fortsatt i visse tilfelle være saklig å forskjellsbehandle på bakgrunn av sondringen mellom hjemmehørende og ikke-hjemmehørende. Selv om sondringen som oftest vil medføre en restriksjon eller forskjellsbehandling kan det fortsatt tenkes tilfeller der dette kan begrunnes i almene hensyn. Skatteregler som oppstiller et slik krav bør derfor ikke uten videre avskrives som traktatstridige, men vurderes individuelt i forhold til EØS-retten.