Om den såkalte tilbakeholdenhet i domstolsprøvingen

Abstract

Temaet for oppgaven er tilbakeholdenhet i domstolsprøvingen, på tvers av rettsområder. Tradisjonelt har tilbakeholdenheten ofte blitt utlagt slik at domstolene har prøvingskompetanse, men samtidig ikke benytter kompetansen fullt ut.

Det er dette fenomenet som blir behandlet: tilfeller hvor domstolene tilsynelatende ikke overprøver rettsreglene fullt ut. Samtidig tar jeg sikte på noe mer enn en dogmatisk utlegning av hvor tilbakeholdne domstolene er i sin prøving. Hovedfokuset i oppgaven er det definitoriske. Mitt utgangspunkt er at det, både i norsk og internasjonal rettsteori, har vært en manglende refleksjon rundt den normteoretiske plasseringen av domstolenes tilbakeholdenhet. Formålet med denne oppgaven er derfor å drøfte det karakteristiske ved tilbakeholdenheten, og på denne bakgrunn oppstille og vurdere alternative definisjoner.