Voldgiftsunntaket i Brusselforordningen og Luganokonvensjonen

Abstract

I de senere år, og særlig etter EF-domstolens avgjørelse i den såkalte ”West Tankers”-saken fra 2009, har det pågått en intensiv europeisk debatt om Brusselforordningens virkeområde og dens interaksjon med internasjonal voldgift og New York-konvensjonen. Brusselforordningen fastsetter EUs fellesregler om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av sivile og kommersielle dommer innenfor medlemsområdet. New York-konvensjonen fastsetter regler om anerkjennelse av internasjonale voldgiftsavtaler og om anerkjennelse og fullbyrdelse av internasjonale voldgiftsdommer.

Debatten har særlig omhandlet EF-domstolens tolkning av voldgiftsunntaket, som er nedfelt i Brusselforordningens artikkel 1(2)(d). Selv om en voldgiftsavtale som regel utelukker ordinær domstolsbehandling av en tvistegjenstand, vil domstolene likevel kunne ha en rolle i voldgiftsprosessen. En viss form for domstolsintervensjon er ansett nødvendig for å sikre forsvarlighet, så vel som effektivitet og fremdrift i voldgiftsbehandlingen. At ordinære domstoler er tildelt en bistands- og kontrollfunksjon i voldgiftsprosessen innebærer at voldgiftsrelaterte saker kan bli gjenstand for ordinær domstolsbehandling. Rekkevidden av voldgiftsunntaket har betydning for hvorvidt slike saker er omfattet av forordningen, og derav er gjenstand for EUs fellesregler om blant annet litispendens og anerkjennelse av sivile dommer i medlemslandene.

Til tross for at ordlyden uttrykkelig unntar ”voldgift” fra forordningens virkeområde har det vist seg å være problematisk for de nasjonale domstoler, så vel som for parter og kommentatorer, å fastslå den nærmere rekkevidden av unntaksbestemmelsen. Grensetilfeller vil for eksempel kunne oppstå der det tilsynelatende foreligger en avtale om voldgift, men en av partene likevel innleder rettslige forhandlinger for en ordinær domstol i en medlemsstat som har jurisdiksjon etter Brusselforordningen, med den konsekvens at denne må ta stilling til voldgiftsavtalens eksistens eller gyldighet. Det faktum at artikkel 1(2)(d) ikke inneholder noen nærmere redegjørelse for hva den er ment å omfatte, har medført at EF-domstolen flere ganger har blitt forelagt prejudisielle spørsmål vedrørende fortolkningen av unntaksbestemmelsen.

I kjølvannet av ”West Tankers”-saken, som er den siste i rekken av avgjørelser fra EF-domstolen som tar stilling til voldgiftsunntaket, har ufordringene hva angår grensesnittet mellom europeisk domsmyndighet og internasjonal voldgift blitt satt på spissen. Debatten har videre sprunget ut i konkrete forslag til endringer av Brusselforordningen, der beskyttelsen av voldgiftsinstituttet søkes i større grad ivaretatt.

Tilsvarende unntaksbestemmelse for voldgift finnes i Luganokonvensjonen, som utgjør parallellregelverket til Brusselforordningen og gjelder for domstolene i EFTA-statene, unntatt Liechtenstein, og EU. De respektive regelverkene er i det vesentlige identiske, og på bakgrunn av prinsippet om ensartet fortolkning vil det som er beskrevet ovenfor også ha relevans for Luganokonvensjonen. Videre, dersom det vedtas endringer i Brusselforordningen er det stor sannsynlighet for at også Luganokonvensjonen vil bli endret.