Kjønnsnøytrale krisesentre : Forholdet mellom likestillingsloven, FNs kvinnekonvensjon og EMK

Abstract

Krisesenter har tradisjonelt vært et tilfluktssted for kvinner som er utsatt for vold og trusler i nære relasjoner. I forbindelse med Soria Moria-erklæring i 2005 gav Regjeringen et løfte å jobbe mot vold i nære relasjoner. Krisesenterloven er resultat av dette. Loven er utformet kjønnsnøytralt som betyr at den skal gjelder for alle uansett kjønn.

Under høringen av forslaget om lovfesting av krisesentertilbud var det mange som var kritiske til den kjønnsnøytrale utformingen i loven. Blant annet LDO, Universitetet i Oslo – Avd. for kvinnerett og Krisesentersekretariatet. De kritiske merknader ble tatt på alvor og da loven ble vedtatt var det krav at botilbud til kvinner og menn skal være fysisk atskilt. Likevel er det uklar hva fysisk atskilt betyr, og dette vanskeliggjør arbeidet for kommunene som sammen med eksisterende krisesenter har ansvar for å tilrettelegge krisesentertilbud til personer utsatt for vold i nære relasjoner.

Avhandling har tatt opp spørsmål om hvorvidt krisesenterloven er kjønnsnøytralt utformet, og om den virker kjønnsskjev. Hvor en gruppe kvinner blir urettferdig behandlet. Siden det er godt dokumentert at vold i nære relasjoner har en klar kjønnsretning, selv om menn også er utsatt peker det i retning at krisesenterlovens kjønnsnøytral utforming har en indirekte kjønnsdiskriminerende effekt fordi det føre til at mange kvinner ikke vil se seg tjent med tilbudet. Det er i strid med likestillingsloven § 3 og FNs kvinnekonvensjon art 1, 2 og 4.

Selv om EMK art. 14 bestemmer at kvinner og menn skal ha samme rettsbeskyttelse når det gjelder krenkelse av liv, legeme etc, kan egne sentre for kvinner forsvares fordi kvinner og menn har forskjellig behov for beskyttelse. Dette er en saklig grunn til å behandle kvinner og menn ulikt.