Abstract
En skattyter som opererer på tvers av landegrensene, vil fort kunne befinne seg i en situasjon hvor én og samme inntekt er skattepliktig i mer enn én stat. Skatteavtaler spiller en viktig rolle for å hindre dobbeltbeskatning og dermed bidra til å sikre flyt av varer, tjenester, personer og kapital. Skatteavtaler kan imidlertid også gi skattyterne større fordeler enn at de bare blir skattlagt én gang – skattytere kan helt eller delvis omgå sin skatteplikt ved hjelp av ”treaty shopping”.
Hovedproblemstillingen i denne avhandlingen er hvorvidt – og eventuelt i hvilken utstrekning – skatteavtalene og folkeretten for øvrig setter skranker som hindrer at statene kan benytte seg av generelle omgåelsesnormer som virkemiddel mot treaty shopping.