Abstract
Denne oppgaven tar for seg noen av spørsmålene knyttet til bruken av skatteavtalenes såkalte ”mutual agreement procedure” eller ”gjensidige avtaler”. Med ”mutual agreements” og ”gjensidige avtaler” menes her avtaler som inngås etter skatteavtalebestemmelser tilsvarende OECDs mønsteravtale art. 25. Disse avtalene brukes av myndighetene til å løse konkrete skattesaker hvor skattytere har blitt beskattet i strid med skatteavtalen. Videre brukes de til å løse generelle problemer vedrørende fortolkning og anvendelse av skatteavtalen, samt til å løse problemer med dobbeltbeskatning i tilfeller som ikke er løst av skatteavtalen.
Gjensidige avtaler inngås mellom skatteavtalenes kontraherende stater. Det spesielle med gjensidige avtaler er at de inngås etter en mer forenklet fremgangsmåte enn det som ellers er vanlig for avtaleinngåelse mellom stater. Videre er det spesielt i folkerettslig sammenheng at et individ kan initiere en folkerettslig avtale.
Formålet med avtalene er først og fremst å gi skattyterne et instrument til å fjerne dobbeltbeskatning, samt å gi myndighetene et fleksibelt instrument til konfliktløsning.
Siden skatteavtalene i de enkelte land har samme eller høyere status som skattelovgivningen ellers i landet, utleder skattyterne rettigheter direkte fra skatteavtalens bestemmelse. En hovedproblemstilling blir derfor å se på hvilke rettigheter skattyter kan utlede av skatteavtalenes bestemmelser om gjensidige avtaler, og hvilke plikter som hviler på statene etter disse bestemmelsene.
Skattyterne har selvfølgelig stor interesse i å få løst problemer med dobbeltbeskatning eller annen beskatning i strid med skatteavtalen. Oppgaven vil derfor se nærmere på om skattyter har krav på at problemen løses dersom prosedyren med gjensidige avtaler innledes. En annen problemstilling som vil bli drøftet, er om skattyter har rett til å følge sin egen sak underveis i prosedyren, herunder om han har rett til å supplere myndighetene med informasjon. Oppgaven vil også ta for seg hvordan skattyter må forholde seg til de øvrige rettsmidler i intern rett dersom han ønsker å benytte seg av muligheten til å forespørre en oppstart av prosedyren med gjensidige avtaler. En problemstilling i forbindelse med dette, er hvorvidt det kreves at skattyter har uttømt de ordinære rettsmidlene før forhandlinger om gjensidige avtaler kan starte.
Når en gjensidig avtale er inngått, blir spørsmålet hvordan gjennomføringen skal skje i intern rett. Det må tas stilling til hvilken virkning den skal ha dersom domstolen har kommet frem til en annen løsning. Her kan intern rett i de ulike land sette begrensninger for at administrativ myndighet skal kunne forandre på dommens resultat. Instituttet sees i hovedsak i et folkerettslig perspektiv, men samspillet med intern rett vil bli løpende kommentert.
Oppgaven vil også se på de ulike gjensidige avtalers rettslige status i norsk rett. Et sentralt spørsmål er i hvilken grad gjensidige avtaler anses for å være bindende for domstol og skattyter. Jeg vil se på enkelte norske konstitusjonelle aspekter i forhold til inngåelse av gjensidige avtaler. En problemstilling er om avtalene krever samtykke fra Storting og/eller eventuelt Kongen i statsråd for å bli gyldige.
Avslutningsvis vil jeg foreta en vurdering av instituttets egnethet til å ivareta skattyters og myndighetenes interesser.