Veien ut : en kvalitativ studie av endringsfaktorer i spiseforstyrrelser

Abstract

Problemstillingene jeg søker å besvare i denne oppgaven er: 1) Hvilke endringsbevirkende faktorer trekker mennesker som har oppnådd bedring i sin spiseforstyrrelse selv frem? 2) Kan disse plasseres innenfor rammene av de transteoretiske endringsprosessene? Og 3) Hvis ikke, hva er det som gjør at faktorene og prosessene ikke er sammenfallende? Bakgrunnen for disse spørsmålene er den begrensede forskningen på endring i spiseforstyrrelser. De fleste studiene som har forsøkt å belyse dette temaet uten samtidig å bekrefte en teori har benyttet de ti transteoretiske endringsprosessene. Disse ble først identifisert teoretisk av Prochaska i 1979 og senere revidert gjennom studier av røykevaner (Prochaska & DiClemente, 1988). Metoden jeg har brukt for å besvare forskningsspørsmålene er et semi-strukturert intervju av fem kvinner som har oppnådd betydelig bedring i sin spiseforstyrrelse. Kvinnene var alle rekruttert gjennom Oslo universitetssykehus, Aker, poliklinikk for spiseforstyrrelser. Intervjuene var så utgangspunkt for en tematisk analyse. Alle fem kvinner uttrykte at for å bli bedre var det viktig å bli bevisst egne følelser, å uttrykke følelser og å ha en god relasjon. Andre endringsfaktorer som flere kvinner nevnte var blant annet aksept, motivasjon, en positiv rollemodell, å skrive og å bli eldre. Det var bare delvis overensstemmelse mellom de transteoretiske prosessene og kvinnenes faktorer. Dette har flere årsaker. For det første fokuserer prosessene på tanker og handlinger individet selv har kontroll over, og rommer i mindre grad eksterne elementer. For det andre mangler de en integrering av teori og teknikk, hvilket medfører at når kvinnenes endringsfaktorer skilte seg fra prosessene enten semantisk eller i nivå av abstraksjon ble sammenhengen uklar. Begrensninger av studien inkluderer et lite utvalg bestående kun av kvinner, kun én runde med intervjuer og i hovedsak én form for behandling representert. Antagelig reflekterer endringsfaktorene i noen grad den terapien kvinnene benyttet. Forslag til fremtidige studier nevnes kort.