Abstract
Utgangspunktet for denne studien er hvordan mennesker som har vært utsatt for ekstreme traumer som finner sted innenfor en sosiopolitisk kontekst greier å rekonstruere integrerte og meningsbærende narrativer om det som har skjedd, og om et samfunns forsøk på å bøte på dette gjennom ulike reparasjonstiltak i etterkant av undertrykkende regimer kan bidra med i noe forhold til denne rekonstruksjonen. Studien forsøker å oppnå et innsideperspektiv på traumer og traumebearbeiding slik det blir presentert i narrativene til seks chilenere som ble tvunget til å forlate sitt hjemland som følge av det undertrykkende og totalitære regimet under general Augusto Pinochet. I denne undersøkelsen ble det benyttet en semistrukturert intervjuteknikk for å utforske hvordan chilenerne beskriver sine opplevelser i hjemlandet og opplevelsen av å komme til et nytt land, og erfaringen med hvordan disse opplevelsene kan bearbeides på et personlig, interpersonlig og sosialt eller samfunnsmessig nivå. Narrativene ble analysert ut fra prinsipper basert på Interpretativ Fenomenologisk Analyse (IPA). Resultatene som kom frem ut fra den analytiske prosessen pekte i retning av at de individuelle forskjellene i forhold til bearbeiding og etablering av positivt orienterte og integrerte narrativer, var betydelige. Forhold som var av betydning for om dette lyktes på det individuelle plan var følelse av kontroll, av mestring gjennom å integreres i det nye samfunnet i forhold til arbeid og sosiale relasjoner og av å oppleve mening gjennom engasjement og å se sin situasjon i en større sammenheng. Interpersonlige dimensjoner som fremstod som betydningsfulle var å kunne søke hjelp og støtte hos andre, både profesjonelt og personlig, og å dele sin historie med andre. Samfunnsmessige dimensjoner som ble diskutert var reparasjonstiltak, rettsoppgjør og sannhetssøking i etterkant av det undertrykkende og totalitære regimet i Chile, og det som ble trukket fram som det viktigste i den sammenheng, var å få vite sannheten om det som hadde skjedd, at de skyldige ble stilt til ansvar for det de hadde gjort, og til slutt iverksettelsen av symbolske tiltak slik som offentlig anerkjennelse og unnskyldninger. Basert på intervjuene og tolkningen av disse fremstod økonomisk oppreisning som mindre vesentlig. Konklusjonen av chilenernes beretninger er at meningsskaping etter ekstreme traumer skjer langs alle disse dimensjonene, og at dette er en kompleks, sammensatt og tidkrevende prosess.