En kartlegging av måleinstrumentet stimulus screening i et åpent kontorlandskap : stimulus screening sin sammenheng med individuelle forskjeller i personlighet

Abstract

Stimulus screening er et mål som ser på individuelle forskjeller i evnen til å utelukke irrelevant stimuli (Mehrabian, 1977a). De personene som er gode på å ignorere irrelevant stimuli kalles screenere, de personene som ikke greier dette kalles dårlige screenere. I denne studien vil det bli studert om individuelle forskjeller i stimulus screening har en sammenheng med trivsel, arbeidsinnsats, stress og helse i åpne kontorlandskap. I tillegg til dette vil studien undersøke om stimulus screening har en sammenheng med personlighet, og hvorvidt stimulus screening kan sies å bli forklart av individuelle forskjeller i personlighet. 47 personer fra fire forskjellige bedrifter deltok i denne studien. Resultatene til studien viser at dårlige screenere har større behov for restitusjon etter endt arbeidsdag. Dette predikerer også kort- og langtidseffekter på helsen. Dårlige screenere føler også et større jobbpress på arbeidsplassen enn screenere. Når det kommer til personlighet har stimulus screening en sammenheng med medmenneskelighet og neurotisisme fra femfaktormodellen. Dårlige screenere er mer neurotiske og skårer lavere på medmenneskelighet. Dårlige screenere skårer også høyere på ekstern locus of control, og benytter seg av mental distansering som en mestringsteknikk. Screenere har også bedre sinnekontroll enn dårlige screenere. Ved å kontrollere for neurotisisme i en multippel regresjonsanalyse forsvinner de signifikante bidragene som ble funnet mellom de andre målene og stimulus screening. Neurotisisme forklarer en stor del av det faktoren stimulus screening gjør. Det blir diskutert om stimulus screening og neurotisisme kan sies å måle det samme.