"Hvem skal være der for meg?" : beretninger om ensomhet blant unge som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere

Abstract

Denne studien har utforsket hvordan ni unge som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere snakket om ensomhet. Data er samlet inn gjennom Enslige Mindreårige Studien, som er en del av Folkehelseinstituttet sitt prosjekt Ungdom, kultur og mestring (UngKul). Data er fremkommet på grunnlag både av en spørreundersøkelse og et kvalitativt intervju. Gjennom analysen av spørreskjema fremkom det at 75 % av de unge svarte bekreftende på spørsmålet om de opplevde ensomhet. Det er ikke mulig på bakgrunn av dette å vite noe mer om hva de selv la i begrepet ensomhet, hva de knyttet ensomheten til og hvordan de opplevde dette rent subjektivt. Formålet med studien har vært, gjennom analysen av et utvalg intervjuer, å se på sammenhenger mellom hvordan de unge opplevde ensomheten, hvilke belastninger i livene deres som kunne ha betydning for ensomheten de opplevde og hvordan de håndterte dette. Intervjuene ble foretatt i perioden mellom 2006 og 2008 av forskningsassistenter tilknyttet UngKul prosjektet, hvor jeg selv har jobbet i over et halvt år. Det ble anvendt et semistrukturert intervju, Private Theory Interview. Den empiriske undersøkelsen anvendte kvalitativ metode og hadde et utforskende og deskriptivt design. Utvalget besto av sju gutter og to jenter fra Afrika og Asia i alderen 17 til 22 år. De hadde bodd i Norge mellom 2 og 7 år og de fleste bodde alene eller med jevnaldrende. Det var variasjon i både grad og omfang av ensomheten de opplevde. Til sammen fire temaer var fremtredende i de unges beretninger om ensomhet. Disse var tanker om familien i form av savn og bekymring, opplevelsen av å være alene om for mye ansvar, manglende sosial støtte fra hjelpere og brudd i omsorgssituasjon og flytting. I tillegg hadde noen vansker med minner fra fortiden. De måtene å håndtere ensomheten på som var hyppigst beskrevet var å uttrykke følelser, ulike former for distraksjon, aktiv problemløsning og positiv tenkning. De uttrykte en sterk vilje og evne til å klare seg selv og de fleste hadde et nettverk av gode venner de kunne få støtte fra. Funn tyder på at stabilitet i forhold til bosituasjon, oppfølging fra voksne hjelpere over tid og det å fremme de unges handlekraft er spesielt viktig for denne gruppen.