Abstract
Denne studien har vært et selvstendig forskningsprosjekt, hvor forfatterne står bak både prosjektidéen, utforming av spørreskjema og innsamling av data.
Bakgrunn: Litteratur og forskning knyttet til ADHD (Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder) har lenge vært preget av en polarisert debatt. På den ene siden står fagfolk som i stor grad er positive til validiteten av ADHD som en utbredt nevropatologisk forstyrrelse, og til medikamentell behandling av ADHD. På den andre siden står de som er kritiske til ADHDs validitet og til medikamentell behandling. Kritikken har tildels hatt en mer populærvitenskapelig og tabloid vinkling, og er blitt avskrevet som uvitenskapelig av mange i de store forskningsmiljøene. Bakgrunnen for studien var et ønske om å undersøke hvorvidt denne avskrivning av kritikken er godt nok fundert. Kritikere av feltet har fokusert på kunnskapsmangel når det gjelder årsaker til ADHD og effekter av medikamentell behandling. Kritikken baserer seg i stor grad på kasuseksempler som skildrer foreldre som blir gitt feilaktig og mangelfull informasjon, og som føler barna blir påtvunget en diagnose og medikamentell behandling. Hensikten med studien var derfor å undersøke hvorvidt foreldre til barn med ADHD hadde opplevd utredning og behandling av ADHD som frie og informerte valg.
Metode: For å undersøke dette ble det utarbeidet et spørreskjema for foreldre til barn med en diagnostisert ADHD. Undersøkelsen ble distribuert via ADHD Norges e-post lister og hjemmeside, og 473 besvarelser ble mottatt. Resultater: Funnene viste at mange foreldre hadde mulighet til å ta frie og informerte valg vedrørende utredning og behandling. De fleste opplevde seg ikke presset, flere opplevde å møte motstand. Foreldre som opplevde press hadde som regel ikke tatt initiativ til utredningen selv. Skolen var den instansen som oftest ble opplevd å utøve press. Nesten alle barna i studien hadde blitt behandlet medikamentelt, til tross for at andre behandlingsvalg var mer ønsket. Foreldrene var de som var mest misfornøyde med behandlingsvalget. De fleste fikk informasjon om at ADHD er en nevropatologisk forstyrrelse, og få fikk informasjon om usikkerhet og mangfold knyttet til mulige årsaker til forstyrrelsen.
Implikasjoner: Dette antyder at helsevesenet har forbedringspotensial når det kommer til balansert informasjon om ADHD og medikamentell behandling. Behandlere kan bli flinkere til å utføre plikten til å imøtekomme pasientenes ønsker for type behandling. Videre er det viktig med kunnskap om ADHD til skolene, for å begrense en tendens til å se medikamentell behandling som det beste middelet for å håndtere vanskelige barn i skolehverdagen. Funnene i studien tyder på at kritikken ikke bør avskrives i de mer seriøse forskningsmiljøene. Deler av kritikken fremmer viktige alternative synsvinkler, og det ville være nyttig for forskningsfeltet og de som er berørte av ADHD at denne kunnskap hadde blitt tatt hensyn til.