Uklar selvopplevelse og affektintegrasjon som terapeutisk fokus : noen utfordringer for pasient og terapeut

Abstract

Affektbevissthetsmodellen (Monsen & Monsen, 1999) for psykoterapi vektlegger betydningen av affektintegrering for psykisk helse og terapeutisk endring. Det overordnede målet i slik terapi er at affektive opplevelser i større grad skal integreres med kognisjon og atferd. En operasjonalisert intervensjonsliste på seks nivåer gir retningslinjer for hvordan man som terapeut kan arbeide systematisk for å oppnå dette. Modellen bygger på Silvan Tomkins affekt- og scriptteori, samt nyere selvpsykologi. Disse teoriene fremhever at affekt er av avgjørende betydning for opplevelse av helhet og sammenheng i selvet, og gir dermed et viktig rasjonale for å arbeide med integrering av affekt i terapi.

Hensikten med denne kvalitative studien er å belyse en studentterapeuts bruk av affektbevissthetsmodellens intervensjonsfokus som forståelsesramme og retningsgivende kart i psykoterapi. Basert på opptak av terapitimer, gjøres det et forsøk på å illustrere hvordan det som betegnes som en uklar selvopplevelse, med grunnlag i manglende affektintegrasjon, kan manifestere seg. Videre beskrives utfordringer pasient og terapeut møtte i terapien.

Studien er selvstendig, og er inspirert av et terapiforløp med en pasient som presenterte et eksplisitt ønske om å oppnå bedre kontakt med sine følelser. Analysene er basert på et allerede innsamlet datamateriale knyttet til dette terapiforløpet ved Klinikk for dynamisk psykoterapi, Psykologisk Institutt, UiO. Den kvalitative analysemetoden som benyttes, er hermeneutisk-fenomenologisk forankret og utviklet av forfatterne på bakgrunn av Braun og Clarkes (2006) tematiske analyse.

Studiens analyse kan ifølge forfatterne bidra til en mer nyansert forståelse av hvordan affektbevissthetsmodellen kan benyttes som rammeverk for terapeutisk arbeid. Videre argumenteres det for at et slikt overordnet rammeverk, godt forankret i teori, er spesielt nyttig for nybegynnerterapeuter som har begrenset erfaring med terapi. Modellen har gjort det lettere å sammenfatte og integrere kunnskap tilegnet i løpet av studietiden, og å anvende denne kunnskapen målrettet i konkrete terapisituasjoner. Forfatterne fremhever også det som oppleves som et manglende eksplisitt fokus på affekt og følelsesfenomenologi, i psykologutdanningen.