Fra forskning til praksis : klinisk anvendelse av fremmedsituasjonen

Abstract

De senere årene har feltet sped- og småbarn vokst kraftig, og i den forbindelse har behovet for kliniske metoder for utredning og behandling av små barn økt. Fremmedsituasjonen er en metode som har blitt tatt i bruk i psykologisk arbeid med små barn. Denne oppgavens formål blir da å belyse om denne forskningsmetodikken er egnet for visse kliniske formål og hva som kreves for at den kan tilføre klinikere viktig og nødvendig kunnskap om sine klienter. Oppgavens overordnede problemstilling er:

Er fremmedsituasjonen egnet for klinisk bruk?

Den overordnede problemstillingen belyses fra forskjellige vinkler gjennom følgende to problemstillinger: Hvilke slutninger kan man trekke på grunnlag av observasjoner i fremmedsituasjonen? Går fokus på relasjonen på bekostning av partenes individuelle karakteristika?

Det presenteres teori og empiri som grunnlag for å drøfte hvor egnet fremmedsituasjonen er for klinisk bruk, og dette belyses blant annet med empiri hentet fra temperamentsforskningen som viser hvordan det kan være vanskelig å vite om fremmedsituasjonen gir den informasjonen man antar at den gir. Dersom fremmedsituasjonen skal benyttes i klinikken kan evidensbasen bli enda bedre. Det vil derfor være behov for norske studier rettet spesifikt mot klinisk bruk av metoden, og effekten av denne.

Gjennomgangen viser at fremmedsituasjonen sannsynligvis ikke er så godt egnet for klinisk bruk som man kanskje skulle tro, basert på at den er svært gjennomarbeidet og beror både på naturalistiske- og laboratorieobservasjoner. Det kan se ut som om metoden ikke er like godt egnet til å synliggjøre barnets tilknytningsatferd i dag, som da den ble utarbeidet. Dersom man ser et klinisk behov for å vurdere barns tilknytningskvalitet bør man derfor også vurdere alternative metoder.