Psykoanalyse og buddhisme : en sammenligning av tradisjonene med vekt på tilnærminger til selvet

Abstract

De siste par tiårene har det funnet sted en økt tilnærming mellom psykoanalyse og buddhisme knyttet til tradisjonenes delte interesse for forholdet mellom selvinnsikt og psykisk helse. Men tradisjonene har svært ulike utgangspunkt og historier. Oppgavens problemstilling er om det generelle interessefellesskapet understøttes av forbindelseslinjer mellom tradisjonenes grunnleggende perspektiver og metoder – spesielt i forholdet mellom deres respektive tilnærminger til selvet.

Når det gjelder spørsmålet om hva selvet er, hva selvet gjør for og med mennesket, og hvordan mennesket er tjent med å forholde seg til selvet sitt, preges forholdet av så vel berøringspunkter som brudd. Buddhismen tenker seg at selvet manipulerer subjektets opplevelser på en slik måte at mennesket ikke kan erfare virkeligheten slik den er. Siden dette innebærer unødig lidelse, ansporer buddhismen individet til å frigjøre seg fra selvet. Selv om en kan finne fjernt beslektede synspunkter hos psykoanalytikere som Sullivan og Winnicott, så er psykoanalysens oppfatning likevel at et sammenhengende og samtidig fleksibelt selv representerer en dyptgripende og gunstig tilpasning – selvet verken kan eller bør avvikles; det bør utvikles. Nyere psykoanalytiske bidrag har imidlertid nedtonet uoverensstemmelsen: Tradisjonene fokuserer ikke på de samme aspektene ved selvet, men står snarere i hverandres blindsoner. Der det er konflikt, som i spørsmålet om subjektet kan og bør frigjøre seg fra sine selvrepresentasjoner, er det samtidig klart at en slik frigjøring bare kan skje med støtte i funksjoner som psykoanalysen nettopp tilskriver selvet.

Avslutningsvis undersøkes også tradisjonenes tilnærminger til selvet med utgangspunkt i terapisituasjonen. Jeg drøfter om buddhismens selvløshet kan tas inn i den terapeutiske relasjonen uten at den terapeutiske posisjonen utfordres radikalt.