Kernbergs og Killingmos strukturperspektiver : et studium av deres konsistens og komplementaritet

Abstract

I denne oppgaven påpeker jeg et paradoks som eksisterer mellom to teoretiske posisjoner innenfor moderne psykoanalytisk teori. På den ene siden Kernbergs strukturperspektiv med sin plassering av personlighetsrelaterte patologitilstander innenfor de tre overordnede psykostrukturelle fungeringsnivåene psykotisk, borderline, og nevrotisk. På den andre siden Killingmos strukturperspektiv med sin vurdering av hvert individs ”ego pålitelighet”, som i denne oppgaven forstås som å tilsvare fungering på Kernbergs nevrotiske nivå. Innenfor Killingmos modell står slik fungering i et sterkere avhengighetsforhold til strukturaspekter enn til innholdsaspekter ved personlighetsfungering, mens de patologitilstandene som omtales av Kernberg knytter seg nettopp til slike innholdsaspekter. Problemstillingen er hvorvidt det er mulig å integrere de to posisjonene teoretisk på en måte som gjør at dette paradokset oppheves. Dette undersøker jeg ved å fremsette hypoteser. I oppgaven vektlegges indre koherens til fordel for andre former for validering av psykoanalytisk teori. Oppgavens konklusjon er at muligheten for en teoretisk integrasjon av de to posisjonene er plausibel, og at dette er verdt å etterstrebe. I dette ligger det samtidig at oppgaven ikke har kommet frem til klare eller entydige svar angående hvordan dette kan skje. Oppgaven presenterer helt enkelt en hypotetisk retning for videre teoriutvikling, som i sin nåværende form synes å kunne bidra delvis til å integrere de to perspektivene. Retningen er imidlertid avhengig av å studeres videre dersom den skal kunne oppnå teoretisk eller praktisk gyldighet.