Å tenke det, ønske det, ville det og, men gjøre det...! : en utredning av praksis med å kvalitetsvurdere behandling innen psykisk helsevern for barn og ungdom i Norge. Med hovedfokus på hva som gjøres for å måle resultat.

Abstract

Psykisk helsevern er et satsingsområde for norske myndigheter, og en gruppe det satses på, er barn og ungdom. Målet med satsingen er å heve kvaliteten på tjenestene. For å kunne yte hjelp av god kvalitet i spesialisthelsetjenesten, trenger en kunnskap om hva som er god terapi. De fleste velprøvde terapiretninger kan være effektive for en rekke problemer. Det viser seg imidlertid at slike faktorer, som er spesifikke for en bestemt terapimetode, har mindre betydning. Andre faktorer, de såkalte fellesfaktorene, er viktigere. De fellesfaktorene som har størst betydning, er klientens egne ressurser og faktorer utenfor selve terapisituasjonen. For å forstå hva som skjer i terapi, må vi derfor ta utgangspunkt i klientens forståelse og perspektiver. Klientens vurdering av den terapeutiske alliansen og av tidlig endring i egen psykiske helsetilstand, er de faktorer som best predikerer resultatet i terapi (Tuseth, 2007). På denne bakgrunn er en innen psykisk helsevern for barn og ungdom opptatt av klientens egen vurdering av nytte og effekt av behandling. På hvilken måte kan en måle dette? Undersøkelsen som foreligger her, tar sikte på å gi en oversikt over praksisen i NOrge med å måle nytte av behandling, slik klienten opplever den. Informasjonen er samlet inn ved hjelp av et spørreskjema. Dette ble sendt til tilnærmet alle enhetene som behandler barn og/eller unge med psykiske problemer. En måte klienten kan oppleve å ha hatt nytte av behandling på, er ved at den psykiske helsetilstanden er endret i positiv retning. Det er imidlertid svært få enheter som bruker instrumenter egnet til å registrere denne typen endring med en fremgangsmåte, som virkelig skaffer frem mål på en eventuell effekt av behandling. Likeså er det svært få som måler hvor varig en eventuell bedring hos klienten er. Fortsatt er vel halvparten av behandlingsenhetene uten rutiner når det gjelder å skaffe frem mål på slik endring. Dette til tross for at undersøkelsen viser at det er ganske vanlig å evaluere ulike sider av behandling. Svarprosenten er høy, 75 pst. Av dem som svarer bruker nesten tre av fire en eller annen form for evaluering av behandling. Ved hjelp av evalueringsskjema måles grad av endring i klientens psykiske helsetilstand, kvaliteten på den terapeutiske alliansen og/eller hvor tilfreds klienten er med ulike sider av behandlingstilbudet. Evaluering av behandling er mer vanlig i noen typer klinikker enn i andre. Selv om det ved enkelte klinikker blir foretatt evalueringer mer sporadisk, er det mest vanlig å gjøre målinger for alle klienter, og det er klientens vurdering som oftest blir registrert. Det å evaluere behandling ved hjelp av egnede instrumenter, synes å være et ganske nytt fenomen, som i tillegg ser ut til å være økende. En kan imidlertid stille spørsmål ved nytteverdien av dagens praksis.