Barns sosiale fungering : diskusjon av fire teoretiske tilnærminger

Abstract

Relasjoner til jevnaldrende utgjør en viktig del av barns sosiale erfaringer, og har stor betydning for barns videre sosiale og emosjonelle utvikling. Det eksisterer imidlertid vesentlige individuelle forskjeller når det gjelder barns evner til å inngå i vellykkede sosiale samspill med andre barn. En rekke studier har dokumentert at popularitet og vennskap hos barn henger sammen med bestemte typer atferd i sosiale situasjoner. Vi undersøker i denne oppgaven hvordan forskjeller i barns sosiale fungering kan forstås på bakgrunn av sosialkognitive og relasjonelle psykologiske tilnærminger. Vår problemstilling er følgende:

Hvordan kan barns sosiale fungering forstås ut fra fire utvalgte teoretiske tilnærminger, forankret i henholdsvis sosialkognitiv og relasjonell utviklingspsykologi?

For å svare på problemstillingen, har vi valgt å presentere og diskutere to utviklingspsykologiske tilnærminger som har hatt en sentral plass når det gjelder å forklare barns sosiale atferd, og som vi har plassert under merkelappen ”sosialkognitive tilnærminger: Crick og Dodges (1994) modell for barns ”sosiale informasjonsprosessering” og teorien om barns ”teori om sinnet”. Vi drøfter disse opp mot to relasjonelle utviklingsmodeller, som vi mener kan bidra til forståelsen av barns sosiale samspill med andre barn: nemlig Sterns selvutviklingsmodell (2003) og Fonagy og Targets (1997) modell for utviklingen av ”reflektiv funksjon”. Etter vår oppfatning reduserer sosialkognitive forklaringer ofte barns sosiale atferd til å dreie seg om individuelle kognitive prosesser. Vi mener at en relasjonell tilnærming med utgangspunkt i barns tidlige samspillerfaringer med omsorgsgivere, kan gi en utvidet forståelse av barns sosiale relasjoner til jevnaldrende.