Betydning av terapeutisk allianse i korttidsterapi med barn

Abstract

I denne teoretiske oppgaven søker jeg å belyse betydningen av terapeutisk allianse med barn i korttidsterapi. Jeg prøver å finne svar på hva som trenges for å danne en terapeutisk allianse med barn, hva er det spesifikke i allianse med barn og hvilken rolle foreldrene har i terapeutisk allianse med barn.

Den første del av oppgaven er en generell skissering av teorien om terapeutisk allianse fra Freud til i dag og utvikling av begrepet. Basert på at psykoterapi ikke skjer uten en interpersonlig relasjonsdannelse mellom klient og terapeut, er det evidens på at kvaliteten i alliansen er den sterkeste prediktor for behandlingens suksess. Bygget på Bordins (1979) allianse definisjon og bidrag fra Shirk og Russel (1996) sine studier om barn i terapi, beskriver jeg karakteristikker av barns terapeutiske allianse. Jeg kommer også inn på andre empiriske studier om terapeutisk allianse med barn. Det gjøres en beskrivelse av karakteristikker til de aktører som danner alliansen; barnet, terapeuten og foreldrene. Deretter en beskrivelse av korttidsterapi med de tre typiske faser og de sentrale elementer som tidsavgrensning, felles fokus, foreldre rolle og aktiv terapeut.

Teorien illustreres med en korttidsterapi fra hovedpraksis av en 10 års gammel gutt. Det er en beskrivelse av terapien med refleksjon om de elementer som er tilstedet i forhold til terapeutisk allianse. Det viser seg at terapeutisk allianse med barn er mer enn et emosjonelt bånd. I tillegg til positive følelser overfor terapeuten trenges det barnets erkjennelse av sine problemer og anerkjennelse av terapeuten som en hjelp i problemløsning. Det er evidens som viser at samarbeid og engasjement fra terapeuten hjelper til å oppnå en bedre allianse. Et særtrekk ved allianse med barn, forskjellig fra allianse med voksne, er at det kreves allianse med foreldrene til barnet.