Hvordan kan pasienter med førstegangspsykose komme raskere til behandling?

Abstract

Forfattere: Sara Maria Mjøen og Thyra Kolltveit Tittel: "Hvordan kan pasienter med førstegangspsykose komme raskere til behandling" Hovedveileder: Professor Nils Inge Landrø, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Biveileder: Lege, phd, post doc Ragnar Nesvåg, Voksenpsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus. Tilleggsmedarbeidere: Psykologspesialist Morten Skiaker, Voksenpsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus. Forsknings- og fagutviklingskoordinator/sjefpsykolog, Torkil Berge, Voksenpsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus.

FORMÅL: Hensikten med denne undersøkelsen var å kartlegge veien fram til behandlingsoppstart for pasienter med førstegangspsykose. Søkelys var rettet mot forsinkende elementer og mulige tilretteleggingstiltak.

METODE: Grunnlagsmaterialet i undersøkelsen var informasjon som vi selv samlet inn, hentet fra pasientjournaler for et utvalg førstegangspsykosepasienter (n=39) ved et sykehus i Oslo. I tillegg er resultatene basert på tilbakemeldinger fra en anonym spørreundersøkelse av typen QuestBack, som vi har distribuert til personalet ved psykiatriske enheter på samme sykehus (n=90). Data ble kodet og analysert kvantitativt.

RESULTATER: Journaldata tyder på at tiden før pasienter søker helsehjelp forlenges av mangel på nødvendig informasjon blant pasienter og pårørende om psykoselidelser og om hvor man kan få hjelp. Forsinkelse kan også komme av at fastleger mangler nødvendig kunnskaper. Tiden før pasienter kommer i kontakt med spesialisthelsetjenesten er lengre enn tiden etter at kontakt med denne instansen er etablert. Endrede inntaksprioriteringer i spesialisthelsetjenesten reduserer henvisningstiden. Økt formalisering av utredningsprosedyrer ser også ut til å gi raskere behandlingsoppstart. Samtidig uttrykker behandlere behov for og ønske om kompetansestyrking, både på primær- og på spesialisthelsetjenstenivå. Behandlere støttet forslag om at sykehuset bør øke sin informasjonsvirksomhet rettet mot publikum generelt. De er positivt innstilt til forslag om å opprette eget tidligdeteksjonsteam spesialisert på førstegangspsykoseproblematikk.

KONKLUSJONER: Lang VUP er knyttet til mangel på informasjon blant brukere. Prioritert inntak av pasienter med mulig psykoseproblematikk, kan redusere henvisningstiden betydelig. Et tilbud om selvhenvisning og oppsøkende virksomhet vil ikke bli benyttet av pasienter som ennå står utenfor behandlingssystemet dersom sykehuset ikke informerer befolkningen om at det finnes. Høy kompetanse og systematisk utredning i helsetjenesten kan gi raskere behandlingsoppstart. Et flertall behandlere i spesialisthelsetjenesten synes utredning av psykoseproblematikk og beregning av varighet av ubehandlet psykose (VUP) er vanskelig.

Authors: Sara Maria Mjøen and Thyra Kolltveit Title: "How to achieve swifter treatment initiation for patients with first episode psychosis". Mentor: Professor Nils Inge Landrø, Institute of Psychology, University of Oslo Co-mentor: Dr, phd, post doc Ragnar Nesvåg, Voksenpsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus. Associates: Psychology specialist Morten Skiaker, Voksenpsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus. Head of research and chief psychologist Torkil Berge, Voksenpsykiatrisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus.

AIM: The aim of this study was to map out pathways to care for patients with first episode psychosis. Special attention was given to elements potentially causing delays and how these might be eliminated.

METHOD: Data material consisted of information which we collected from patient journals belonging to a sample of patients diagnosed with first episode psychosis (n=39) at a hospital in Oslo, Norway. Also included in the data were responses from a survey (specifically named QuestBack), which we directed at employees working at the hospital’s psychiatric units (n=90). Data were coded and analysed quantitatively.

RESULTS: Data collected from patients’ journals suggest that delays occuring during the time before professional help is sought are due to lack of necessary information among patients and their carers concerning symptoms of pscychotic illness and where to turn for help. Lack of knowledge necessary for early diagnosis among GPs might also be causing unnecessary delays. The time interval between symptom onset and established contact with specialized health care is longer than the interval representing the stage after which such contact is established. Special priority of referrals concering possible psychotic illness reduces referral delay. Increased formalizing of assessment/diagnostic procedures also appears to be associated with swifter onset of treatment. Professional staff recognize the need for further training in terms of assessment and diagnosing of psychotic illness, at the primary- and secondary level of services alike. Professional staff also support the suggestion of increasing the hospitals’ information activity aimed at the public. They are favourably inclined to the suggestion of establishing a separate early detection team with specialized knowledge concerning first episode psychotic illness.

CONCLUSIONS: Lack of information among users about symptoms of psychotic illness and where to turn for help can cause long DUP. Special priority given to referrals concering possible psychotic illness substantially reduce referral delay. An option of self-referral and ambulant service will not be utilized by users who have yet to make first contact with professional health care, unless steps are taken to inform the public of this service. A high level of competence in terms of assessment and diagnostic procedures might result in swifter treatment onset. A majority of doctors and psychologists in specialized health care service find formal assessment of psychotic illness and estimating duration of DUP difficult.