Autentisk anger? : Manglende treffsikkerhet i vurdering av falsk og ekte anger etter kriminelle handlinger

Abstract

Oppgaven beskriver et eksperiment som ble gjort for å teste om folk under normale omstendigheter klarer å avsløre falsk anger, og gjenkjenne reell anger, om kriminelle handlinger. Videre ble det undersøkt hva slags informasjon folk benytter seg når de gjør vurderinger av om anger er ektefølt eller ikke.

I mange land blir man belønnet med reduksjon i straffeutmålingen dersom man gir uttrykk for anger. Uttrykk for oppriktig anger er dessuten ofte avgjørende for om man innvilges prøveløslatelse etter å ha sittet fengslet. Det er derfor viktig å undersøke om folk faktisk klarer å avsløre de som utnytter dette systemet ved å late som om de angrer og gjenkjenne de som faktisk angrer.

Det ble fremsatt en hypotese om at man under normale omstendigheter ikke klarer å skille falsk anger fra ekte anger om kriminelle handlinger. Hypotesen ble testet med et eksperiment med et 2 x 3 mellomgruppedesign. En kvinne fortalte om to kriminelle handlinger på video. En av disse angret hun oppriktig på, den andre ikke. Halvparten av forsøkspersonene fikk se kvinnen uttrykke sann anger, den andre halvparten fikk se falsk anger etter en kriminell handling.

Forsøkspersonene ble videre delt inn i tre grupper. En gruppe ble presentert for videoen med normal lyd. En gruppe ble presentert for videoen med et lydfilter som fjernet det språklige innholdet i det som ble sagt, samtidig som informasjon om prosodi ble bevart. En tredje gruppe fikk lese transkripsjoner av historiene. Forsøkspersoner ble bedt om å vurdere angeren som enten ekte eller tilgjort, samt å vurdere angerens troverdighet og oppriktighet.

Å lese en transkripsjon av videoopptaket var den eneste betingelsen som førte til mer presis løgnavsløring enn man ville fått ved ren gjetning. Gjennomsnittlig svarte 69% av forsøkspersonene korrekt i denne betingelsen. Forsøkspersoner som så video med lydfilter traff gjennomsnittlig 43%. Ved normal presentasjon svarte forsøkspersonene rett gjennomsnittlig 50% av gangene. Alt i alt ble sann anger vurdert som marginalt mer troverdig enn falsk anger. Forsøkspersoner som hadde tilgang på alt annet enn den semantiske informasjonen var mindre flinke til å vurdere angringens oppriktighet enn de som hadde tilgang semantisk informasjon.

Funnene er av betydning fordi det ofte blir tatt for gitt at folk kan skille mellom sann og falsk anger. Dette kan tidvis få store konsekvenser. Resultatene fra denne hovedoppgaven gir grunn til å utvise større grad av forsiktighet i slike vurderinger.

Studien er ikke del av noe forskningsprosjekt, men problemstilling og design ble utarbeidet i nært samarbeid med veileder Geir Overskeid og biveileder Ellen M. Wessel. Alle data ble samlet inn av forfatteren.