Ensomheten opptrer sjelden alene: En longitudinell studie av sammenhengen mellom ensomhet og depresjon i et ungdomsutvalg.

Abstract

Bakgrunn: Siden 1980-tallet har interessen for forskning knyttet til ensomhet økt kraftig, og det har særlig vært et økt fokus på sammenhengen mellom ensomhet og depresjon. Det er enighet innen forskningsfeltet om at ensomhet og depresjon er assosierte fenomener, men det lite etablert kunnskap om det eksisterer et kausalt forhold mellom variablene. Det er dessuten få longitudinelle studier som har undersøkt sammenhengen mellom ensomhet og depresjon i ungdomsutvalg. Denne studien har som mål å undersøke om det er en kausal sammenheng mellom ensomhet og depresjon, eller om variablene påvirker hverandre og utgjør to sider av samme sak. Studien benytter data fra et ungdomsutvalg, da ungdomstiden er en spesielt sårbar periode for ensomhetsrelatert problematikk. Metode: Analysene baserer seg på longitudinelle data fra et ungdomsutvalg (N= 960 tvillingfamilier). Ungdommene, samt ungdommens foreldre, har svart på spørreskjemaer (UCLA-R og CES-D) ved to tidspunkter, med to års mellomrom. Dataene ble analysert på kryss-seksjonelt og longitudinelt nivå, samt ved hjelp av ”cross-lagged” analyser for å avdekke stabilitet, samvariasjon og kausalitet. Resultater: Studiens resultater indikerer at ensomhet og depresjon er stabile over en to års periode blant ungdommene. Det var også samvariasjon mellom de to variablene på begge måletidspunkter, samt over tid. ”Cross-lagged” analysene antyder at ensomhet har en kausal betydning på fremtidig depresjon, uavhengig av om depresjon er tilstede initialt. Når det gjelder depresjon, er funnene noe mer tvetydige, men peker i retningen av at den kausale betydningen av depresjon på fremtidig ensomhet er betinget av at ensomhet er tilstede ved første måletidspunkt. Konklusjon: Ensomhet ser ut til å ha en kausal betydning for fremtidig depresjon, uavhengig av effekten av samvariasjon, noe som impliserer at det er relevant med et økt fokus på ensomhet i forskning og klinisk praksis. Resultatene knyttet til depresjonens kausale betydning for senere ensomhet, er noe mer tvetydige. Dette illustrerer at det også foreligger en triviell sammenheng mellom depresjon og ensomhet. Depresjon ser ut til å være noe som følger av at man er ensom, men en periode med depresjon synes i liten grad å føre til at man blir ensom.