Barns psykiske helse og oppmerksomhet i etterkant av en potensielt traumatisk hendelse : En longitudinell studie av 3-8 åringer i en normalpopulasjon

Abstract

Bakgrunn: Forskning på traumefeltet har hovedsakelig vært preget av tverrsnitt- og kliniske studier. Hvordan effekten av tidlig eksponering for barndomstraumer manifesterer seg hos yngre barn i normalbefolkningen er derfor lite utforsket. Forskere har spesielt etterlyst et longitudinelt perspektiv for å skaffe kunnskap om forløpet av utviklingen hos barn i etterkant av en potensielt traumatisk hendelse.

Denne studien hadde tre formål. For det første å kartlegge omfang av ulike typer traumer blant barn i førskole- og tidlig skolealder fra en normalpopulasjon. For det andre å undersøke om det var sammenheng mellom potensielt traumatisk hendelse, barns atferd og oppmerksomhet. Det tredje formålet var å undersøke om barn som hadde opplevd en potensielt traumatisk hendelse ved T2, kontrollert for barnets fungering ved T1, utviklet seg annerledes over tid enn barn som ikke hadde opplevd en slik hendelse.

Metode: Denne studien er basert på data fra prosjektet ”The Matter of The First Friendship”. Studien benyttet foreldre -, lærer- og barnebesvarelser om et utvalg på 592 barn i alderen 3-8år, som ble fulgt over tre år (T1-T3). Foreldrene rapporterte om potensielt traumatiske hendelser og fylte ut Strengths and Difficulties Questionnaire (SDQ) om barnas psykiske helse. Som oppmerksomhetsmål ble tallspenntesten (WISC III) og lærervurdert oppmerksomhet (SDQ) benyttet.

Resultater: En oversikt over de tre datainnsamlingene (T1 T3) viste at gjennomsnittlig 7.4 % av barna hadde opplevd én eller flere potensielt traumatiske hendelser i løpet av sine første leveår. Barn som hadde opplevd en potensielt traumatisk hendelse før T1 hadde flere psykiske symptomer og bedre resultater på tallspenntesten enn barn som ikke hadde opplevd en slik hendelse. Barn som hadde opplevd en potensielt traumatisk hendelse ved T2 utviste kun mer prososial atferd sammenliknet med barn uten tilsvarende erfaringer. Noe uventet var familiefungering en sterkere prediktor av psykisk helse hos barn enn potensielt traumatisk hendelse. Longitudinelle pre-posttest analyser viste at barn som hadde opplevd en potensielt Potensielt traumatisk hendelse, psykisk helse og oppmerksomhet i tidlig barndom IV traumatisk hendelse ved T2 ikke utviklet seg signifikant forskjellig over tid sammenliknet med barn som ikke hadde opplevd en slik hendelse. Analysene viste også at barn som hadde opplevd en potensielt traumatisk hendelse ble forbigående mer prososiale enn barn som ikke hadde tilsvarende erfaringer.

Konklusjon: I sum tegnes et bilde av barn som robuste. Våre resultater tyder på at barn over tid ikke påvirkes spesielt negativt etter potensielt traumatiske hendelser, men at de tvert imot blir forbigående mer prososiale. Den foreliggende studien bidrar til en bedre forståelse for hvordan eksponering for potensielt traumatiske hendelser over tid manifesterer seg hos barn i førskole- og tidlig skolealder fra en normalpopulasjon.