| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg kastet lys over aspekter ved Herbjørg Wassmos (1981, 1983, 1986) skjønnlitterære triologi om Tora, ved hjelp av psykoanalytiske selvpsykologiske termer. Jeg har også i denne sammenheng vurdert hvorvidt skjønnlitteratur kan være med på å berike psykoanalytisk selvpsykologi, og omvendt. Jeg har anvendt den hermeneutiske metoden som er en fenomenologisk tilnærming, for å forstå de psykologiske fenomener som utspiller seg i triologien.
Min overordnete problemstilling har vært å fange opp kompleksiteten i relasjonen mellom hovedpersonen og hennes mor, samt utviklingen av denne gjennom triologiens forløp. Hvordan har det seg at Tora som barn idealiserer og frykter moren, mens hun senere tar avstand fra henne, og til slutt ikke vil vedkjenne seg henne lenger? Jeg har belyst problemstillingen gjennom Heinz Kohuts selvpsykologi, og da spesielt gjennom begrepene manglende forvandlende internalisering og optimal frustrering. Jeg ville også vurdere effekten av et godartet selvobjekt i tante Rakel. Jeg har sett på effekten av manglende – og ikke-adekvate selvobjekters rolle på individets senere selvutvikling, og i dette tilfellet psykopatologi. Min konklusjon er at Toras mor ikke bidro med selvobjektfunksjoner for datteren under oppveksten, og ble ikke internalisert som et godartet selvobjekt, eller en indre struktur i Toras psyke under oppveksten. Resultatet av gjentatte overgrep, ikke-adekvat selvobjektfunksjon hos mor, samt tap av et godartet selvobjekt i Rakel, gjør at Toras psyke mot slutten av triologien Toras kan skildres som fragmentert, usammenhengende og ikke-vitalt (Kohut, 1971, 1977, 1984). | nor |