Mitras fragmenterte selv : oppsplitting av personligheten hos en kvinne med dissosiativ lidelse

Abstract

I denne oppgaven søker jeg etter hva som kan ligge til grunn for at en person utvikler et fragmentert selv. Oppgaven er en kvalitativ fenomenologisk kasus oppgave, der begrepet fragmentering og dissosiasjon benyttes synonymt og utforskes. Oppgaven følger kasus gjennom en utviklingslinje fra spedbarnsalder til voksen kvinne og søker å belyse hvilke mekanismer som kan ligge til grunn for informantens (her kalt Mitra) fragmenterte selv. Det benyttes teori på tilknytning, utvikling, traume- og selvpsykologi gjennom et utviklingsforløp. Forskning har i stor grad fokusert på traumer som årsak til et splittet selv, men nyere forskning fokuserer i større grad på hvordan tilknytningsmønster, og særlig desorganisert tilknytning, kan utgjøre en sårbarhet for dissosiasjon ved traumatiske påkjenninger hos barnet, og også i voksen alder.

Et barns behov endrer seg med alder og utviklingsoppgaver. Det kan tyde på at mekanismene bak fragmentering av selvet også endres med barnets utvikling. Det er ikke et enkelt svar på denne oppgaven og det gjenstår mange spørsmål rundt fenomenet fragmentering. Fragmentering handler om et barn og et lidende selv, som har prøvd å tilpasse seg uhåndterbart tap, smerte, lidelse og forvirring. Barnet har blitt ytrestyrt og mistet seg selv i prosessen ved å tilpasse seg og prøve å overleve ytre påkjenninger fysisk og mentalt. En fragmentert personer kan tilsynelatende fungere på mange nivåer, men som Mitra sa; ”det er et mirakel at jeg lever.”