| dc.description.abstract | “…Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind” (Pred., 2,17). Israels kong Salomo beskrev sin tilstand av livslede for tre tusen år siden, men opplevelsen Salomo skisserte, at livet mister sin tiltrekning på tross av at en har “alt”, er aktuell og nærværende i dagens vestlige samfunn. Tilstanden er rikt beskrevet i skjønnlitteraturen, mens det motsatte er tilfelle i psykologisk litteratur. Denne oppgaven er en selvstendig, teoretisk undersøkelse av begrepet livslede, hvor problemstillingene jeg tar opp er: 1) hvilke kvaliteter ligger i det å kjenne på livslede, slik den er beskrevet i litteraturen? og 2) er livslede allerede tilstrekkelig dekket av andre tilstander i psykologien? Underordnet stiller jeg også spørsmålet om vi i psykologien behøver et fokus på kvalitetene som ligger i livslede. I og med at nyere fagpsykologi etter det jeg kan forstå ikke har beskrevet den opplevelsen som ligger i begrepet livslede, gir jeg en skisse av kvalitetene tilstanden ser ut til å romme ved å bruke skjønnlitteratur som forskningsmateriale. Livslede blir slik jeg ser det beskrevet i skjønnlitteraturen som en eksistensiell grunnopplevelse; en emosjonell tilstand preget av tomhet, følelse av at tilværelsen er meningsløs på tross av at vi øyensynlig har alt en trenger psykisk og fysisk. Den kjennetegnes ved emosjoner som avsky, kvalme, ulyst og kjedsomhet, og kan også prege oss ved fremmedhetsfølelse og en form for klaustrofobisk angst. Psykologiske begreper jeg mener kan ha tilknytning til livslede, og som jeg ser nærmere på for å kunne svare på den andre delen av problemstillingen er depresjon, sorg og melankoli, personlighet, kjedsomhet og tanken om mening. Det kan se ut som at livsledens paradoks; tomheten i fylden, er kvaliteten ved livslede som er vanskeligst å romme i andre psykologiske begreper. Det at jeg må gå tilbake til Burton (1621) og James (1899) for å få se tilstanden beskrevet i en psykologisk ramme, samt ty til eldre psykologisk teori for å forstå den, kan uansett både være et tegn på at tilstanden faktisk eksisterer som psykologisk fenomen, og et tegn på at vi ikke i fagpsykologien i dag rommer tilstanden. Jeg konkluderer med at om vi ikke behøver et begrep som kalles livslede, trenger vi fokus på grensetilstandene i fagpsykologien som livslede representerer for å forstå menneskene vi møter bedre, og for å gi legende hjelp. | nor |